Vise, i vanlig forstand et enkelt, metrisk dikt som synges til en enkel melodi. Ordet brukes dels synonymt med visesang, men ofte i snevrere forstand om sanger med et folkelig preg.
Visetyper
Viser deles i grupper på ulike grunnlag, slik at de vanligste betegnelsene dels overlapper hverandre. Ofte inndeles visene etter sitt innhold, f.eks. i religiøse viser, politiske viser, kjærlighetsviser, drikkeviser m.m. Andre vanlige måter å dele inn på er etter funksjon, f.eks. i arbeidsviser, underholdningsviser, bånsuller m.m., etter hvilken befolkningsgruppe utøveren tilhører, f.eks. i studentviser, sjømannsviser, rallarviser osv., og etter hvilken publikumsgruppe visen er innrettet på, f.eks. i barneviser. Det skjelnes videre mellom folkeviser, dvs. viser som lever på folkemunne, og som fjerner seg fra sin opprinnelige form gjennom stadig overlevering, og komponerte viser eller sanger med en fastlåst utforming.
Historikk
Musikalsk har visen gjennomgått forholdsvis liten utvikling opp gjennom historien. Typologisk er det også vanskelig å tale om noen historisk utvikling; viser av nær sagt alle slag har oppstått til ulike tider. Likevel kan vi gjennom tidene spore skiftende betoning av ulike viseslag. I høy- og senmiddelalderens Europa stod håndverks- og studentviser sterkt. På nordisk område foreligger fra 1100-tallet ulike typer av folkeviser, der sangen tjente som melodisk akkompagnement til dans. Fra og med reformasjonstiden finner vi en omfattende polemisk viselitteratur. Med barokken kom de religiøse eller åndelige viser, som i Norge fikk sin fremste representant i Petter Dass. På slutten av 1700-tallet oppstod de muntre selskaps- og drikkeviser. Her ble svensken Carl Michael Bellman toneangivende, men også danskene Knud Lyhne Rahbek og J. Baggesen og nordmennene Edvard Storm og Jens Zetlitz gjorde seg gjeldende. Med romantikken på 1800-tallet kom folkevisen i fokus. Det ble gitt ut en rekke bøker med innsamlede folkeviser, f.eks. Ludvig Mathias Lindemans Norske Fjeldmelodier (1853) og Magnus Brostrup Landstads Norske Folkeviser (1853), og folkevisen nedfelte seg i produksjonen til flere av tidens komponister og diktere. Samtidig fikk kjøkkenvisene og skillingsvisene stor utbredelse. Fra ca. 1900 og frem til den annen verdenskrig var revy- og kabaretvisene særlig populære, i Norge representert ved bl.a. viseforfattere som Arne Svendsen, Bias Bernhoft, Finn Bø og Arild Feldborg.
I 1944 ble Visens venner dannet, etter mønster fra Sverige, som for øvrig har øvd sterk innflytelse på nyere norsk visekunst. Ledende viseforfattere var Alf Prøysen, Einar Skjæraasen, Jakob Sande, Otto Nielsen, Erik Bye, Vidar Sandbeck og Jens Gunderssen. Fra begynnelsen av 1960-årene fikk viser, og ikke minst protestviser, økt innpass hos et ungdommelig publikum, bl.a. gjennom påvirkning fra amerikanske utøvere som Joan Baez, Bob Dylan og Pete Seeger. Engelskspråklig stoff vant et visst innpass, men det er likevel norsk språk som har vært dominerende, med utøvere som Alf Cranner, Lillebjørn Nilsen, Lars Klevstrand, Trygve Hoff, Ole Paus, Jan Eggum, Halvdan Sivertsen, Kari Bremnes og gruppen Vamp.
Anbefalte lenker
- viser.no - Norsk Viseforum