bundet mandat

Bundet mandat, betegnelse på den plikt en representant har til å stemme eller handle i tråd med et vedtak (mandat) fattet av den mandatgiver representanten representerer. Bundet mandat kjennes fra mange samfunnsområder, som politikk, diplomati, næringsliv og organisasjonsliv, der noen skal opptre på vegne av andre. Frem til den franske revolusjon var bundet mandat allment akseptert statsrettslære. Den franske revolusjonsforfatning av 1791 fastslo at en valgt representant bare var ansvarlig overfor sin samvittighet. Den konservative britiske tenker Edmund Burke (1729–97) forsvarte også representantenes frihet i forhold til sine velgere. På det overordentlige storting høsten 1814 møtte bergensrepresentantene med bundet mandat i spørsmålet om union med Sverige (de skulle stemme mot). I moderne politikk har venstresiden hatt mest sympati for bundet mandat, bl.a. ut fra frykten for at valgte representanter skulle fjerne seg for mye fra sine velgere (bli borgerliggjort). Bestemmelsen om bundet mandat kombineres av og til med en bestemmelse om tilbakekallsrett. Den som ikke følger sitt mandat, skal kunne skiftes ut. I diplomatiet er det vanlig at f.eks. ambassadører har nokså bundne mandater. I mange forhandlinger i forretnings- og arbeidslivet er ofte også mandatene nokså bindende.