Epifyse er endestykket på en rørknokkel, avgrenset fra midtstykket eller skaftet (diafysen) av en bruskskive, også kalt epifyseskive. Epifyseskiven er til stede så lenge bendannelsen, det vil si veksten og utviklingen av knokkelen, foregår.
De fleste av kroppens knokler dannes i fosterlivet, omtrent fra åttende uke, på grunnlag av et bruskskjelett. Ved at blodkar med bendannende celler vokser inn i brusken, dannes det like etter fødselen benkjerner i leddområdene. Dette gir grunnlag for endochondral ossifikasjon, det vil si at brusken forbenes innenfra. Disse kjernene vokser gradvis (interstitiell vekst) og fortrenger brusken, med unntak av det ytterste laget, som forblir leddbrusk resten av livet. I overflaten har den ferdig utviklede epifysen et tynt lag kompakt ben utenpå (substantia compacta), mens det indre består av svampet eller spongiøst ben (substantia spongiosa), samt rød beinmarg.
Epifysen vokser fast til diafysen når bruskskiven forbener i 16- til 20-årsalderen. Ved skader hos barn og unge, hvor epifyseskiven ennå ikke er forbenet, kan epifysen rives løs. Dette kalles epifysiolyse.