Nālandā
| Nālandā | |||
|---|---|---|---|
| नालंदा | |||
 Ruinene etter universitetet i Nālandā | |||
| Land |  India | ||
| Delstat | Bihar | ||
| Distrikt | Nalanda | ||
| Status | Ødelagt omkring 1200 | ||
| Grunnlagt | 5. århundre e.Kr. | ||
| Areal | 23 hektar[1] | ||
Posisjonskart   Nālandā Nālandā (India) | |||
 Nālandā 25°08′12″N 85°26′38″Ø | |||
Nālandā (devanāgarī: नालंदा, IPA: /naːlən̪d̪aː/, tradisjonell kinesisk: 那烂陀寺 eller 梵語, pinyin: nàlàntuósì eller fànyǔ; tibetansk: ནཱ་ལེནྡྲ་, wylie: nā-len-d-ra[2]) var det gamle senteret for høyere utdannelse i delstaten Bihar i det østlige India, i nærheten av byen Bihar Sharif, 15 km nord for Rajgir og 95 km sørøst for Patna i India. Det var et buddhistisk universitet fra år 427 til 1197. Enkelte av dets bygninger ble konstruert av Mauryarikets konge Aśoka den store, og flere av dets klostre ble også beskyttet av Guptariket under kong Kumaragupta I og fremover. Deretter nøt det beskyttelse av Harshariket og til slutt av Pālariket. Stedet ble i 2016 oppført på UNESCOs verdensarvliste.[3]
Komplekset var bygd av rød murstein, og dets ruiner opptar et område på 14 hektar. I sin gullperiode tiltrakk universitetet i Nālandā seg studerende og lærde ikke bare fra India, Tibet og Sentral-Asia, men også fra Kina, Persia og så langt vest som Hellas. Biblioteket i Nālandā inneholdt den mest berømte samling av buddhistiske tekster i sin tid. Det hadde tre bygninger som var ni etasjer høye: «Juvelenes innsjø» (ratnasagara), «juvelenes hav» (ratnodadhi) og «juvelenes fryd» (ratnarañjaka).
I året 1197 ble det rasert av tyrkiske sunnimuslimer under ledelse av Bakhtiyar Khalji. Boksamlingen ble sagt å omfatte flere hundre tusen bind, og skal ha brent i tre måneder etter at mamelukkene satte fyr på den, ødela klostrene og drev munkene på flukt.[4][5] Hendelsen var sterkt medvirkende til buddhismens nedgang i India. For studerende av sanskrit og andre indoariske språk, gir denne kulturelle katastrofen forklaringen på hvorfor de indiske originaltekstene til så mange tibetanske og kinesiske oversettelser er gått tapt. I 2006 kunngjorde Singapore, Kina, India, Japan og andre land en plan om å restaurere og fornye det gamle lærestedet under navnet Nalanda International University.
Etymologi
[rediger | rediger kilde]Det finnes mange teorier om etymologien til navnet Nālandā. Både Apte Sanskrit Dictionary,[6] og Monier-Williams Dictionary[7] benytter navnformen Nālanda.
Den kinesiske pilegrimen og buddhistiske munken Xuánzàng (玄奘, 602–664) fra Tang-dynastiet, som beskrev interaksjonen mellom kinesisk og indisk buddhisme i sine memoarer, forklarte navnet som en avledning av Na al, lllam dā som betyr «ingen ende på gaver» eller «gavmildhet uten opphold».[8] Den kinesiske reisende Yìjìng (義淨, 635–713), forklarte navnet som et ord i en lokal dialekt som hadde betydningen «navnet (nanda) på en slange (nāgá)».[9][a]
Arkeologen Hiranand Sastri, som frem til 1932 ledet utgravningene etter ruinene av Nālandā, mente at navnet hentydet til områdets overflod av nālas (lotus-stilker) og at Nālandā var giveren av lotus-stilker.[13] Navneformen på regulær sanskrit ville da imidlertid være Nālada.
Historie
[rediger | rediger kilde]Tidlig historie
[rediger | rediger kilde].jpg)
Utdypende artikler: Mahāvīra, Gautama Buddha og Aśoka den store
Nālandā var opprinnelig en velstående landsby langs en større handelsrute som gikk gjennom den nærliggende byen Rājagṛiha, som på denne tiden var hovedstaden i det gamle kongedømmet Magadha (1200–322 f.Kr.).[14] Det hevdes at jainismens 24. tirthankara Mahāvīra (599–527 f.Kr) tilbragte 14 regntidsårstider i Nālandā. Gautama Buddha blir sagt å ha holdt foredrag i en mangohule ved navn Pāvārika like i nærheten, og Śāriputra, den ene av hans to sentrale disipler, ble født i landsbyen Nālaka i det samme området og oppnådde senere nirvāṇa der.[15][16] Denne tradisjonelle tilknytning til Mahāvīra og Buddha gjør det mulig å forsiktig datere eksistensen av landsbyen Nālandā til det 5. og det 6. århundre f.Kr. eller tidligere.
Ikke mye er kjent om Nālandā i århundrene som fulgte. Den tibetanske lama Tāranātha (1575–1634) fra skolen Jonangpa (som kombinerte retningen shentong med lærdommene i kālachakra), hevdet at den buddhistiske mauryakeiseren Aśoka (304–232 f.Kr.) bygde et stort tempel i Nālandā på stedet for Śāriputras chaitya (bønnehall med en stupa). Tāranātha plasserte også fremtredende mahāyānafilosofer som aktive i Nālandā, deriblant den sørindiske filosofen Nāgārjuna (150–250 e.kr.) og hans disippel Āryadeva (3. århundre e.Kr.). Den sistnevnte hevdet han også var leder av institusjonen. Tāranātha nevner også at Suviṣṇu, en av Nāgārjunas samtidige, bygde 108 templer på stedet. Selv om dette ville innebære at det var et blomstrende senter for buddhismen ved Nālandā forut for det 3. århundre, har ingen arkeologiske bevis blitt avdekket som støtter denne antagelsen. Da den kinesiske pilegrimen Fǎxiǎn (法显, 337–422) besøkte Nalo (stedet for Śāriputra's parinirvāṇa) på begynnelsen av 400-tallet, var en stupa alt som han fant verd å nevne.[17]
Nālandā under Guptariket
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Guptariket
_of_Baladitya_Temple,_Nalanda,_by_Joseph_Beglar,_1872.jpg)
Den daterbare historien til Nālandā begynner under Guptariket (280–550 e.Kr.),[18] og et segl identifiserer en monark ved navn Śakrāditya som dets grunnlegger. Både Xuánzàng (玄奘, 602–664) og den koreanske pilegrimen Prajñāvarman tilegnet denne monarken grunnleggelsen av et sangharama (kloster) på stedet. Śakrāditya er identifisert som den 7. Guptakeiseren Kumaragupta I (415–455), som det er oppdaget mynter av i Nālandā.[19][20] De etterfølgende keiserne Budhagupta (den 11. Guptakeiser, 476–495),[b] Tathāgatagupta,[22][c] Narasimhagupta Baladitya (den 12. Guptakeiser, 495–535) og Vajra (muligens Kumaragupta III, den 13. Guptakeiser (535–540)), utvidet institusjonen med flere klostre og templer.[23]
Guptaene var tradisjonelt et brahmanistisk dynasti. De bygde et sangharama ved Nālandā og også en 91 meter høy vihāra med en Buddhastatue innenfor, som ifølge Xuánzàng lignet på den «store vihāra som ble bygd under Bodhi-treet.» Den kinesiske munken merket seg også at Baladitya's sønn Vajra, som også hadde ansvaret for et sangharama, «besittet et hjerte med fasthet i troen».[20]
Tiden etter Guptariket
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikler: Maukharidynastiet og Harṣavardhana
Perioden etter Guptariket så en lang rekkefølge av konger som fortsatte å bygge Nālandā ved å «bruke alle evnene til skulptøren». På et eller annet tidspunkt bygde en «konge i det sentrale India» en høy mur sammen med en port omkring de nå så tallrike byggverk i komplekset. En annen monark ved navn Purnavarman (muligens av Maukharidynastiet), som er beskrevet som «den siste av rasen Aśoka-raja», reiste en 25 meter høy kobberfigur av Buddha for å tildekke en paviljong som han også bygde i seks etapper.
Etter Guptarikets nedgang, var keiser Harṣavardhana (606–547) av Kannauj den mest notable beskytter av det store klosteret (mahāvihāra). Harsha var en konvertert buddhist og betraktet seg selv som en tjener av munkene i Nālandā. Han bygde et kloster av messing innenfor mahāvihāra og skjenket klosteret inntektene fra 100 landsbyer. Han ga også ordre om at 200 husholdninger i disse landsbyene skulle forsyne institusjonens munker med de nødvendige mengder ris, smør og melk på en daglig basis. Omkring et tusen munker fra Nālandā var tilstede ved Harsha's kongelige forsamling i Kannauj.[23][24]
Mye av det som er kjent om Nālandā før det 8. århundre er basert på reiseskildringene til to kinesiske munker. I året 646 skrev Xuánzàng reiseskildringen Reisen til de vestre regioner under det store Tangdynastiet (大唐西域記, Dàtáang xīyùjì).[21][25] Yìjìng på sin side skrev en reiseskildring med tittelen En nedtegnelse om buddhistisk praksis sendt hjem fra det sørlige hav (南海寄歸内法傳, Nánhǎi jìguī nėifǎ chuán).[26]
Xuánzàng i Nālandā
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikler: Xuánzàng og Reisen til de vestre regioner under det store Tangdynastiet
..jpg)
Xuánzàng reiste omkring i India mellom årene 630 og 643,[27] og besøkte Nālandā første gang i 637 og deretter igjen i 642, og brukte totalt omkring to år i klosteret.[28] Han var varmt velkommen i Nālandā, hvor han fikk det indiske navnet Mokshadeva,[29] og studerte under veiledning av Śīlabhadra, som var overhode på institusjonen på denne tiden. Han mente at målsetningen med hans strevsomme utenlandsreise til India var oppnådd gjennom møtet med Śīlabhadra. I Śīlabhadra hadde han endelig funnet en uerstattelig lærer som kunne instruere han i Yogācāra, en filosofisk skole som på denne tiden bare hadde blitt delvis overlevert til Kina. Ved siden av buddhistiske studier, hadde denne munken gjennomgått kurs i grammatikk, logikk og sanskrit, før han begynte å forelese ved Nālandā.[30]
I omtalen av sitt opphold ved Nālandā, beskriver pilegrimen utsikten fra vinduet i hans kvartal slik:[31]
Dessuten er hele etablishementet omgitt av en murvegg, som omslutter og avstenger hele klosteret for verden utenfor. En port åpner opp den store høyskolen, som igjen er adskilt fra åtte andre haller og som befinner seg i midten [av sangharama]. De rikt utsmykkede tårnene, og de eventyrlige tårnene, er samlet sammen liksom spisse fjelltopper. Observasjonene synes å gå tapt i tåken (om morgenen), og de øvrige rommene tårner over skyene.
Xuánzàng var en samtidig med og en høyst aktet gjest av Harsha, og katalogiserte keiserens raushet i detalj. Ifølge Xuánzàng's biografer, sjamanene Li Hui og Yen-tsung,[32] ble Nālandā foraktet av tilhengere av sthaviravāda («sekten til de eldre», forløperen til Theravāda) på grunn av tempelets vekt på māhayānafilosofi. Under et av hans besøk i Odisha, rapporterte han om at de ga Harsha skjenn for å beskytte Nālandā, og hånet «himmelblomster»-filosofien som ble undervist der, og antydet at han like godt kunne ha beskyttet et kāpālikatempel.[33] Da dette inntraff, varslet Harsha kansleren i Nālandā, som sendte munkene Sagaramati, Prajnyarashmi, Simharashmi og Xuánzàng for å avvise standpunktet til sthaviravāda-munkene fra Odisha.[34]
Xuánzàng returnerte til Kina med 657 buddhistiske tekster, mange av dem mahāyānasūtraer, og 150 relikvier som ble båret av 20 hester i 520 kasser, og han oversatte 74 av tekstene selv.[27][35]
I de 30 årene som gikk etter hans tilbakekomst, reiste ikke mindre enn 11 oversettere fra Kina og Korea til det berømte Nālandā.[36]
Yìjìng i Nālandā
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikler: Yìjìng og En nedtegnelse om buddhistisk praksis sendt hjem fra det sørlige hav
Inspirert av reisene til Fǎxiǎn og Xuánzàng, ankom den kinesiske pilegrimen Yìjìng India i året 673 e.Kr. etter å ha studert sanskrit i Srivijaya på sørlige delen av Malakkahalvøya og på Sumatra. Han oppholdt seg 14 år i India, hvorav han brukte 10 av dem i Nālandās mahāvihāra.[37] Da han returnerte til Kina i året 695, hadde han med seg 400 sanskrit-tekster som deretter ble oversatt til kinesisk.[38]
Mens Xuánzàng også beskrev geografien og kulturen i det 7. århundres India, konsentrerer nedtegnelsene til Yìjìng seg primært om buddhismens praksis i opphavslandet og gir detaljerte beskrivelser av skikker, regler og reguleringer (vinaya) hos munker og nonner ved klosteret. Yìjìng forteller om inntekter fra 200 landsbyer (i motsetning til 100 i Xuánzàng's dager) som ble brukt til å vedlikeholde Nālandā.[24] Han fortalte at der var åtte haller med så mange som 300 leiligheter.[39] Han fortalte om at dagliglivet i Nālandā var preget av en serie ritualer som ble fulgt av alle. Hver morgen ringte en bjelle som signaliserte tid for bading, noe som førte til at hundrevis eller tusenvis av munker gikk fra deres vihāraer til en rekke store bassenger med vann i og omkring campusen hvor alle av dem tok sine bad. Dette ble etterfulgt av en annen gong fra bjellen, som signaliserte den rituelle renselse av bildet av Buddha. Chaityavandana ble utført om kveldene og innbefattet en «tredels tjeneste»: Opplesing av et forhåndsdefinert sett med hymner, opplesing av ślokaer og utvalgte tekststeder fra skriftene. Mens det vanligvis ble utført på et sentralt sted, forteller Yìjìng at antallet beboere på Nālandā gjorde det vanskelig med store daglige forsamlinger. Dette førte til et modifisert rituale, hvor en prest som var ledsaget av legmenn og barn som bar renselse og blomster, dro fra en hall til den neste, mens de messet «den tredelte tjeneste». Ritualet var fullført ved tussmørke.[40]
Nālandā under Pālariket
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikler: Pālariket og Jagaddala mahavihāra
Utdypende artikler: Odantapuri, Somapura mahavihāra og Vikramaśila
Pālariket oppstod i det nordøstlige India i år 750 og regjerte frem til 1174. De var et buddhistisk dynasti, men buddhismen på deres tid var en blanding av mahāyāna som ble praktisert i Nālandā og vajrayāna («diamantvognen»), en esoterisk og tantrisk avart av mahāyānalæren. Nālandā var en kulturell arv fra Guptarikets store tidsalder, og det ble både lovpriset og elsket. Pālaregentene var profilerte byggere og i deres regjeringstid ble det bygd fire andre store klostre (mahāvihāras) etter modell av klosteret i Nālandā, i henholdsvis Jagaddala,[d] Odantapuri, Somapura og Vikramaśila. Klosteret i Odantapuri ble grunnlagt av Gopala I, stamfaren til den kongelige linjen, bare 9,7 km unna Nālandā.[42]
Inskripsjoner i Nālandā tyder på at Gopala I's sønn Dharmapala, som grunnla det store vihāra (mahāvihāra) i Vikramaśila, også synes å ha vært en støttespiller av det gamle klosteret i en eller annen form. Det var likevel Dharmapala's sønn, den 9. århundres keiser og grunnleggeren av det store vihāra i Somapura, Devapala, som synes å ha vært Nālandā's fremste beskytter på denne tiden. Flere metalliske figurer som inneholder referanser til Devapala har blitt funnet i dets ruiner så vel som to notable inskripsjoner. Den første av disse, en kobberplate-inskripsjon som er avdekket i Nālandā, gir detaljer om et legat av Sailendradynastiets konge Balaputradeva av Suvarnadvipa (Sumatra i dagens Indonesia). Denne kongen av Srivijaya, «som var tiltrukket av de mange fortreffeligheter ved Nālandā», hadde bygd et kloster der og hadde bedt Devapala om å gi inntektene fra fem landsbyer for dets vedlikehold, en forespørsel som ble oppfylt. Ghosrawan-inskripsjonen, den andre inskripsjonen fra Devapala's tid, nevner at han mottok og beskyttet Viradeva; han var en lærd innenfor vediske skrifter og ble senere overhode av Nālandā.[43][44]
De fem setene for buddhistisk læring i det østlige India, dannet et statlig støttet nettverk og lærde personer beveget seg fritt mellom dem. Hvert av de fem stedene hadde sitt eget offisielle segl med et dharmachakra, flankert av et dådyr på hver side, et motiv som refererte til Buddha's preken i rådyrsparken i Sarnath. Under motivet var navnet på institusjonen. I Nālandā's tilfelle var det Śrī-Nālandā-Mahāvihārīya-Ārya-Bhikṣusaḿghasya, som betyr Fellesskapet av Ærverdige Munker av det store klosteret i Nālandā.[45][46]
Tilstrekkelige mengder med epigrafiske og litterære bevis viser av Pālaene fortsatte med å støtte Nālandā litterært. Det store vihāra var likevel mindre enestående i denne perioden ettersom de fire andre institusjonene hadde trukket bort en rekke lærde munker fra Nālandā. Vajrayāna økte i utbredelse, og Nālandā som en gang hadde vært et senter for mahāyāna ble mer og mer fiksert på tantriske doktriner og magiske ritualer. Den tibetanske historikeren Tāranātha hevdet i det 17. århundre at Nālandā kan ha vært under kontroll av overhodet til klosteret i Vikramshila på et eller annet tidspunkt.[47][48]
Det store vihāra eller mahavihāra
[rediger | rediger kilde]Ruinene av det store vihāra i Nālandā, dekker et område på omkring 488 x 244 meter eller omkring 12 hektar. Klosteret opptok imidlertid et langt større område i middelalderen.
Undervisningen ved Nālandā dekket mange områder av læring, og tiltrakk seg elever og lærde fra Korea, Japan, Kina, Tibet, Indonesia, Persia og Tyrkia.[49]
Xuánzàng etterlot seg en detaljert beskrivelse av skolen i det 7. århundre. Han beskrev hvordan de regelmessig utlagte tårnene, skogene av paviljonger, harmikaer og templer «svevde over tåkeskyene i himmelen» slik at fra deres rom kunne munkene «være vitner til fødselen av vindene og skyene».[50] Pilegrimen forteller at «et asurblått basseng dreier seg omkring klostrene, utsmykket med de fullt utfoldede blå lotuser; de blendende røde blomstene fra den elskverdige kanaka (piggepleslekta eller datura) hang her og der, og utenfor ga huler av mangotrær innbyggerne deres tette og beskyttende nyanse».[51]
Biblioteket
[rediger | rediger kilde],_Maitreya_and_Scenes_from_the_Buddha%27s_Life_(bottom),_Folios_from_a_Dharanisamgraha_(Compilation_of_Protective_or_Empowering_Spells)_LACMA_M.72.1.20a-b.jpg)
Utdypende artikler: Den store prajñāpāramitāsūtraen og Guhyasamāja Tantra
Det er opplagt fra den store mengder med tekster som Yìjìng bragte med seg hjem etter sitt 10-årige opphold i Nālandā, at det store vihāra hadde et bibliotek med et formidabelt antall tekster. Tradisjonelle tibetanske kilder omtaler et enormt bibliotek i Nālandā ved navn dharmaganja («sannhetens skattkammer») som omfattet tre store fleretasjers bygninger: Ratnasagara («oseanet av juveler»), ratnodadhi («sjøen av juveler») og ratnaranjaka («utsmykket av juveler»). Ratnodadhi var ni etasjer høyt og huset de fleste hellige manuskripter, deriblant den store prajñāpāramitāsūtraen og Guhyasamāja Tantra.[52][53]
Det eksakte antallet tekster er ikke kjent, men det er estimert at det måtte ha vært flere hundre tusen tekster.[54] Biblioteket omfattet religiøse manuskripter, men også tekster om grammatikk, logikk, litteratur, astrologi, astronomi og medisin.[55] Biblioteket må ha hatt en metode for klassifisering som var mulig takket være det system for klassifisering av tekster som var blitt utviklet av sanskrit-lingvisten Pāṇini.[56] Buddhistiske tekster var etter alt å dømme inndelt i tre klasser liksom de tre inndelingene i Tripitaka: Vinaya pitaka, Sutta pitaka og Abhidhamma pitaka.[57]
Curriculum vitae
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikler: Sarvāstivāda, vaibhāṣika og sautrāntika
Utdypende artikler: Madhyamaka og cittamātra
I biografien om Xuánzàng, hevdet Li Hui at studentene ved Nālandā studerte mahāyāna så vel som arbeidene til de 18 eller 20 tidlige buddhistiske skolene («hīnayāna»). I tillegg studerte de også andre emner, slik som vedaene, hetuvidyā (logikk), shabdavidyā (grammatikk og filologi), chikitsavidyā (medisin), verker om magi (atharvaveda) og samkhya.[58]
Xuánzàng studerte en rekke av disse emner ved Nālandā under Śīlabhadra og andre. I tillegg til teologi og filosofi, var der ofte debatter og diskusjoner som krevde kompetanse i logikk. Studenter måtte være velbevandret i de systemer av logikk som var knyttet til alle de forskjellige skoler av tenkning på denne tiden, ettersom de ble forventet å skulle forsvare de buddhistiske systemene mot andre. Andre emner som antas å ha blitt undervist i ved Nālandā inkluderte rettsvitenskap, astronomi og byplanlegging.[59]
Ifølge tibetanske tradisjoner var det «fire doksografier» (tibetansk: grub-mtha; sanskrit: सिद्धान्त, siddhānta) som det ble undervist i ved Nālandā:[60]
- Vaibhāṣika-sarvāstivāda
- Sautrāntika-sarvāstivāda
- Madhyamaka, mahāyānafilosofien til Nāgārjuna
- Cittamātra, mahāyānafilosofien til Asaṅga og Vasubandhu
I det 7. århundre, fortalte Xuánzàng at Nālandā hadde omkring 1510 lærere. Omkring 1000 av disse var istand til å forklare 20 samlinger med sūtraer og śāstraer, 500 var istand til å forklare 30 samlinger, og bare 10 lærere kunne utdype 50 samlinger. Xuánzàng var blant de få som var velbevandret i 50 samlinger eller mer. På denne tiden hadde bare abbeden Śilabhadra studert alle de store samlingene av sūtraer og śāstraer ved Nālandā.[61]
.jpg)
Administrasjon
[rediger | rediger kilde]Den kinesiske munken Yìjìng skrev at forslag om endringer av administrasjonen ved Nālandā, krevde en forsamling og konsensus om beslutninger av alle de som var i forsamlingen, så vel som av bofaste munker:[62]
Xuánzàng merket seg også:[51]
Innflytelse på buddhismen
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikler: Śūraṅgamasūtraen og śūraṅgamasamādhisūtraen
En stor del av det som senere utviklet seg til tibetansk buddhisme, både mahāyāna og vajrayāna, stammer fra lærdommene og tradisjonene i Nālandā. Śāntarakṣita (शान्तरक्षित, 725–788), som var en pionèr i utbredelsen av buddhismen i Tibet i det 8. århundre, var utdannet i Nālandā. Han ble invitert av den tibetanske kongen Khri-sron-deu-tsan (ཁྲི་སྲོང་ལྡེ་བཙན, 742–797), og etablerte klosteret i Samye, hvor han var den første abbeden.[e] Śāntarakṣita og hans elev Kamalaśīla (कमलशील, 740–795), som også ble opplært i Nālandā, var ansvarlige for buddhistisk filosofisk tenkning i Tibet.[64] Padmasambhava, som ble invitert fra det store vihāra i Nālandā av kongen i 747 e.Kr., blir kreditert æren for å ha grunnlagt tibetansk buddhisme.[65]
Dharmakīrti (धर्मकीर्ति, 6. eller 7. århundre), som deltok i utformingen av filosofisk logikk innenfor indisk buddhisme, og som var en primær teoretiker innenfor buddhistisk atomisme, underviste ved Nālandā.[66]
Andre varianter av mahāyānabuddhisme, som etter hvert ble utbredt i Vietnam, Kina, Korea og Japan, blomstret innenfor veggene av den gamle skolen. En mahāyānatekst som śūraṅgamasūtraen,[67][f][g] en viktig tekst i østasiatisk buddhisme, blir ofte assosiert med den buddhistiske tradisjonen i Nālandā.[70][71] Et sentralt tema i śūraṅgamasūtraen er standpunktet til tathāgatagarbha: Læren om menneskenes iboende «Buddhanatur» og troen på at opplysning ikke bare er forbeholdt noen få, men ligger latent hos alle. Videre forkynner den vajrayāna eller esoterisk buddhisme. Den lærer også at den ytre verden er en refleksjon av bevisstheten (yogācāra), og fra madhyamaka hentet den sin bruk av syllogisme og catuṣkoṭi («firfoldig logikk») som er kjent fra buddhistisk logikk.[72]
Kinesiologen Dr. Ronald Epstein og David Rounds[73] har merket seg at sūtraens doktriner tilsvarer det som var pensum i Nālandā henimot slutten av Guptāperioden, da teksten ble oversatt til kinesisk.[72] Mahāsiddha-tradisjonen hadde for eksempel sin opprinnelse i samme perioden.[72][74]
Śūraṅgamasūtraen er av enkelte blitt karakterisert som en apokryf,[75] men den er en del av den kinesiske buddhistiske kanon. Før 2010 ble det funnet et sanskritmanuskript i et kinesisk tempel; manuskriptet består av 226 palmeblader, og 6 av bladene mangler.[h]
Flere buddhistiske institusjoner er oppkalt etter Nālandā, som en anerkjennelse av læreanstaltens innflytelse, deriblant Nalanda Buddhist Society i Malaysia,[79] Nalanda College, Colombo på Sri Lanka og Nalanda Buddhist Education Foundation, Indonesia.
Historiske skikkelser som knyttes til Nālandā
[rediger | rediger kilde]Tradisjonelle kilder hevder at Nālandā ble besøkt av både Mahāvīra og Buddha i det 6. eller 5. århundre f.Kr. Det er også fødestedet og stedet for oppnåelse av nirvāna for Śāriputra, en av de mest kjente disiplene av Buddha.[15]
- Aryabhata, indisk astronom og matematiker[80]
- Āryadeva, student av Nāgārjuna[81]
- Atisha, lærer innenfor mahāyāna og vajrayāna og en av grunnleggerne av Sarma-tradisjonen i Tibet
- Candrakīrti, student av Nāgārjuna
- Dharmakīrti, logiker[66]
- Dharmapāla
- Dignāga, grunnleggeren av buddhistisk logikk
- Nāgārjuna, formaliserer av konseptet om «tomheten» (śūnyatā)[81]
- Naropa, student av Tilopa og lærer til Marpa Lotsawa
- Śāntarakṣita, grunnlegger av skolen Yogācāra-Svatantrika-Mādhyamika
- Śīlabhadra, lærer til Xuánzàng[82]
- Xuánzàng, kinesisk buddhistisk reisende
- Yìjìng, kinesisk buddhistisk reisende
Nedgangsperiode og slutt
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Den muslimske invasjonen av det indiske subkontinent
Nedgangsperioden til Nālandā faller sammen med buddhismens forsvinning i India. Da Xuánzàng reiste i det vide og brede i India i det 7. århundre, observerte han at buddhismen var i en langsom nedgang og han hadde endog uhyggelige forutanelser om Nālandā's kommende undergang.[83] Buddhismen hadde stadig mistet popularitet blant legmenn, og takket være den kongelige støtte blomstret den bare i klostrene i Bihar og Bengal. I Pālaperioden gikk mahāyāna og de gamle buddhistiske skolene tilbake, til fordel for tantriske former for buddhisme som involverte hemmelige ritualer og magi. Fremveksten av hinduistiske filosofier på subkontinentet og nedgangen til det buddhistiske Pāladynastiet etter det 11. århundre gjorde at buddhismen ble hemmet på mange fronter, politisk, filosofisk og moralsk. Det endelige dødsstøtet oppstod da klostrene som ennå blomstret, det siste synlige symbol på Buddhismens eksistens i India, ble overkjørt under Islams invasjon som feide over det nordlige India i slutten av det 13. århundre.[84][85][86]
Omkring 1200 e.Kr. var Bakhtiyar Khilji (اختيار الدين محمد بن بختيار الخلجي, død 1206), en sunniislamsk khalatsjisk (tyrkisk) høvding som var ute etter å bli berømt, ute i tjeneste for kommandøren i Awadh. Den persiske historikeren Minhaj-i-Siraj (f. 1193, ابو عمرو منهاج الدين عثمان بن سراج الدين محمد جوزجاني) omtalte hans gjerninger i det historiske verket Tabaqat-i Nasiri fra 1260. Khilji var blitt utsendt av Mamlukdynastiet til to landsbyer på grensen til Bihar som hadde blitt et politisk ingen-mannsland. Derifra begynte han en serie plyndringstokter i Bihar, og ble anerkjent og belønnet for dette av sine overordnede. Fylt med mot, besluttet Khilji å angripe et fort i Bihar og var i stand til å plyndre det med stort utbytte.[87] Minhaj-i-Siraj skrev om dette angrepet:[88]
Dette avsnittet omtaler et angrep på et buddhistisk kloster («Bihar» eller vihāra) og dets munker (de barberte «braminer»). Den eksakte dato for denne hendelsen er ikke kjent, men estimatene varierer fra 1197 til 1206. Noen historikere tror at dette klosterets fort var Odantapuri, mens andre mener det var Nālandā.[87] Tatt i betraktning at disse klostrene befant seg noen få kilometer i fra hverandre, er det sannsynlig at begge opplevde en lignende skjebne.[89] De andre store klostrene på denne tiden, slik som Vikramaśila og senere Jagaddala, ble også ødelagt av tyrkiske muslimer på samme tid.[90]
En annen nedtegnelse om disse tidene er biografien til den tibetanske pilegrimen Dharmasvamin, som reiste til India mellom 1234 og 1236. Da han besøkte Nālandā i 1235, fant han at det eksisterte, men bare var en skygge av dets tidligere eksistens. De fleste av bygningene hadde blitt skadd av muslimer og hadde senere vært gjenstand for et forfall. Men to vihāraer, som han betegnet Dhanaba og Ghunaba, var i en brukbar tilstand og en 90-år gammel lærer ved navn Rahula Shribhadra instruerte en klasse på omkring 70 studenter på stedet.[91] Dharmasvamin trodde at det store klosteret ikke hadde blitt fullstendig ødelagt av overtroiske grunner fordi en av soldatene som deltok i ødeleggelsen av et Jnananatha-tempel hadde blitt umiddelbart syk.[92]
Mens han oppholdt seg der i seks måneder under veiledning av Rahula Shribhadra, nevner ikke Dharmasvamin det legendariske biblioteket i Nālandā som muligens ikke overlevde den første bølgen av tyrkiske angrep. Han gir likevel en øyenvitneberetning om et angrep på det falleferdige mahāvihāra av muslimske soldater som var stasjonert i det nærliggende Odantapura (i dag Bihar Sharif) som hadde blitt et militært hovedkvarter. Bare tibetaneren og hans 90-årige instruktør ble igjen og gjemte seg, mens resten av munkene flyktet fra Nālandā.[92][93] Samtidige kilder stopper ved dette punktet. Men tibetanske verker som ble skrevet mye senere, antyder at Nālandā's historie kan ha fortsatt en stund selv om institusjonen bare var en blek skygge av sin tidligere storhet. Ifølge den tibetanske lama Tāranātha, falt hele Magadha i hendene på tyrkere som ødela mange klostre, inkludert Nālandā som led av stor skade. Han merker seg likevel at en konge av Bengal ved navn Chagalaraja, og hans dronning, senere beskyttet Nālandā i det 14. og 15. århundre, selv om intet større arbeid ble utført der: «Restene av det svekkede buddhistiske fellesskap fortsatte å kjempe videre på fattige ressurser inntil ca 1400 e.Kr. da Chagalaraja ble omtalt som den siste kongen som beskyttet Nālandā."[24]
Et verk fra det 18. århundre ved navn Pag sam jon zang gjengir en annen tibetansk legende som sier at chaitya'er og vihāraer ved Nālandā ble restaurert av en buddhistisk helgen ved navn Mudita Bhadra, og at Kukutasiddha, en minister under den regjerende kongen, reiste et tempel der. Teksten forteller videre at da denne bygningen ble innviet, ble to unge indignerte braminmunker som hadde vært der, behandlet med forakt av noen av de unge munkene som kastet vann på dem. Som hevn utførte braminmunkene en 12-årig forbrytersk påkallelse av solen, hvoretter de utførte et ildoffer og kastet «levende glør» fra offerstedet inn i de buddhistiske templene. Den påfølgende brannen ble sagt å ha rammet biblioteket. Men heldigvis rant det en mirakuløs strøm av vann fra andre hellige manuskripter i niende etasje av Ratnodadhi som gjorde at mange manuskripter ble reddet. Kjetterne døde av de samme flammene som de hadde antent.[94][95] Selv om det er ukjent når denne hendelsen skal ha funnet sted, antyder arkeologiske bevis (deriblant en liten haug med brent ris) at store branner rammet flere av bygningene i komplekset ved mer enn en anledning.[96] En steininskripsjon omtaler ødeleggelsen ved ild og en etterfølgende restaurering av det store vihāra i regjeringstiden til Mahipala (988–1038).[84]
Johan Elverskog,[97] som er professor og formann av religiøse studier, og professor i historie ved Southern Methodist University (SMU) i Dallas, Texas, og som har Sentralasia, islam og buddhismen som spesialfelter, har sett etter videre grunner for Nālandā's nedgang som et kulturelt senter og hvordan dette blir brukt i visse former for anti-muslimsk retorikk. Lokale buddhister inngikk avtaler med muslimske ledere på et tidlig stadium, noe som sikret at buddhistiske aktiviteter i Nālandā kunne fortsette i århundrer. Han sier at en indisk mester «ble opplært og ordinert ved Nālandā, før han reiste til hoffet til Khubilai Khan». Kinesiske munker reiste dit for å hente tekster så sent som i det 14. århundre, og konkluderte med at «dharma overlevde i India frem til minst det 17. århundre». Han anklager primært britisk historiografi, som har benyttet disse «påstander om muslimsk barbari og vanstyre for å rettferdiggjøre introduksjonen av deres angivelig mer humane og rasjonelle form for kollonistyre», et synspunkt som «med letthet er foreviget i retorikken til dagens hinduistiske nasjonalister som ønsker å gjenskape et hinduistisk utopia ved å utrydde alle spor av Islam i India, ved vold om nødvendig».[98]
Nālandā og tibetansk buddhisme
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Tibetansk buddhisme
Den siste innehaveren av tronen i Nālandā, Shakyashri Bhadra av Kashmir,[99] flyktet til Tibet i 1204 etter invitasjon av den tibetanske oversetteren Tropu Lotsawa (tibetansk: ཁྲོ་ཕུ་ལོ་ཙཱ་བ་བྱམས་པ་དཔལ་གྱི་རང་རྣམ།; wylie: Khro-phu Lo-tsa-ba Byams-pa dpal, 1173–1236). Noen av de overlevende bøker fra Nālandā ble tatt hånd om av munker som flyktet til Tibet.[100][101] Han tok med seg flere indiske mestere: Sugataśrī, som hadde studert madhyamaka og prajñāpāramitā, Jayadatta som hadde spesialisert seg på vinaya, Vibhūticandra som hadde studert grammatikk og abhidharma, Dānaśīla som var velbevandret i buddhistisk logikk, Saṅghaśrī som hadde studert Candavyākaraṇa, Jīvagupta som hadde studert «Maitreyas fem avhandlinger», Mahābodhi som hadde spesialisert seg på bodhisattvacaryāvatāra og Kālacandra som hadde studert kālacakra.[102]
Tibetanske buddhistiske tradisjoner betraktes som en fortsettelse av tradisjonene i Nālandā. Tenzin Gyatso (1935–), den 14. og nåværende Dalai Lama har sagt:[103]
Dalai Lama betrakter seg selv som en følger av en linje på 17 mestere fra Nālandā.[104]
Et manuskript av prajñāpāramitāsūtraen i 8 000 vers (अस्हस्रिक्प्रज्प्रमित्स्त्र, aṣṭāsāhasrikāprajñāpāramitāsūtra) fra Nālandā, som er oppbevart i klosteret i Tsetang, har superbe malte og vel bevarte deksler av tre og består av 139 blader. Ifølge kolofonen ble det donert av moren til den store panditen Sri Aśoka i det andre året av regjeringstiden til kong Surapāla ved selve slutten av det 11. århundre.[105]
-
Prajñāpāramitāsūtraen i 8 000 vers fra Nālandā -
Prajñāpāramitāsūtraen i 8 000 vers fra Nālandā -
Prajñāpāramitāsūtraen i 8 000 vers fra Nālandā -
Prajñāpāramitāsūtraen i 8 000 vers fra Nālandā -
Prajñāpāramitāsūtraen i 8 000 vers fra Nālandā -
Prajñāpāramitāsūtraen i 8 000 vers fra Nālandā -
Prajñāpāramitāsūtraen i 8 000 vers fra Nālandā -
Prajñāpāramitāsūtraen i 8 000 vers fra Nālandā
De utgravde ruinene
[rediger | rediger kilde]
Etter sin nedgangstid ble Nālandā for en stor del glemt, inntil Francis Buchanan-Hamilton (1762–1829) undersøkte området i 1811 og 1812 etter at lokalbefolkningen i nærheten gjorde han oppmerksom på et stort kompleks av ruiner i området. Han knyttet imidlertid ikke haugene av jord og avfall til det berømte Nālandā. Denne koblingen ble gjort av Major Markham Kittoe (1808–1853) i 1847. Alexander Cunningham (1814–1894) og den nydannede selskapet Archaeological Survey of India (ASI) foretok en offisiell undersøkelse i 1861–1862.[106] Systematiske utgravninger av ruinene foretatt av ASI begynte ikke før 1915 og var avsluttet i 1937. En annen runde med utredninger og restaureringer fant sted mellom 1974 og 1982.[107]
Restene av Nālandā strekker seg i dag omkring 488 meter i nord-sør retning og 244 meter i øst-vest-retning. Utgravninger har avdekket 11 klostre og seks store murtempler arrangert på en ordnet måte. En 300 meter bred passasje går fra nord til sør med templene vest for seg og klostrene øst for seg.[107] De fleste av strukturene gir bevis for flere perioder av konstruksjon, hvor nye bygninger blir reist på toppen av ruinene etter de gamle. Mange av bygningene viser også tegn på brann ved minst en anledning.[108]
Kartet viser utformingen av de utgravde strukturene. Tempel 1 i sør var den mest imponerende strukturen. Templene 12, 13, 14 hadde fremsiden mot klostrene og mot øst. Med unntak av de som er betegnet som 1A og 1B, hadde alle klostrene fremsiden mot vest med dreneringer som ble tømt ut i øst og trappetrinn som var posisjonert i det sørvestlige hjørnet av bygningene.[109] Tempel 2 var vendt mot øst.
Alle klostrene i Nālandā var svært like i struktur og generelt utseende. De hadde en rektangulær form med en sentralt liggende rektangulær plass som var omgitt av en veranda, som i sin tur var avgrenset av en ytre rekke av rom for munkene. Det sentrale rommet med fremsiden mot inngangen som førte inn på gårdplassen var et tempelrom. Dets strategiske posisjon innebar at det ville ha vært den første tingen de la merke til når de entret byggverket. Med unntak av bygningene 1A og 1B, hadde alle klostrene fremsiden mot vest.[109]
Kloster 1 betraktes som den eldste og viktigste kloster-gruppen og fremviser så mye som ni nivåer av konstruksjon. Dets lavere kloster blir antatt å ha blitt sponset av Shrivijayakongen Balaputradeva i regjeringstiden til Devapala i det 9. århundre (se Devapalas kobberplate fra Nalanda). Bygningen var opprinnelig minst to etasjer høy og inneholdt en kollosal statue av en sittende Buddha.[110]
Temple nr. 3, også kalt Sariputta Stupa, er den mest ikoniske av Nālandā's strukturer, og har flere trapper som alle leder til toppen. Tempelet var opprinelig en liten struktur som var bygd over og utvidet av senere konstruksjoner. Arkeologiske bevis viser at den endelige strukturen var et resultat av minst syv suksessive akkumulerte konstruksjoner. Det femte av disse lagdelte templer er det mest interessante og det best bevarte og har fire hjørnetårn, hvorav tre har kommet til syne. Tårnene så vel som sidene av trappene er dekorerte med utsøkte paneler med Gupta-kunst som avbilder forskjellige stukkaturer, deriblant av Buddha, bodhisattvaene og scener fra Jātakafortellingene. Tempelet er omgitt av tallrike votiv-stupa'er, hvorav noen har blitt bygd med murstein som har inskripsjoner fra hellige buddhistiske tekster. Toppen av tempel nr. 3 har et kammer som nå bare inneholder pidestallen hvor en enorm statue av Buddha en gang må ha stått.[111] Ifølge Win Maung, var stupa'en avledet fra en eldre kushanatype som i sin tur påvirket Sri Khettara-stupaen i Myanmar.[112] I et tempel nær bunnen av trappetrinnene, er det blitt funnet en stor statue av Avalokitesvara som i neste omgang ble flyttet til museet.[113]
Noter
[rediger | rediger kilde]- ^ I buddhismen, så vel som i jainismen og hinduismen, er nāgáene navnet på en gruppe guder eller entiteter som kan anta formen av stor slange, ofte en kongekobra.[10] To av disiplene til Buddha – Śāriputra og Maudgalyāyana, ble kalt mahānāgas eller «store slanger».[11] Nāgārjuna, grunnlegger av skolen madhyamaka eller læren om «tomheten» (śūnyatā), tildeles en lignende rolle. Retningene mahāsiddha og vajrayāna i tibetansk buddhisme,[12] avbilder nāgaene som halvmennesker som holder en nāgajuvel eller en terma (en «skjult skatt» eller en hemmelig lære).
- ^ Xuánzàng omtaler ham som Budhagupta-rāja (Fo-t'o-kio-to) i sin reiseskildring.[21]
- ^ Det er uklart hvem Tathāgatagupta egentlig var. Xuánzàng omtaler ham som Tathāgatagupta-rāja (Ta-tha-kie-to-kio-lo) i sin reiseskildring.[21]
- ^ Klosteret i Jagaddala spesialiserte seg på vajrayāna. Et stort antall tekster som senere ble en del av Kangyur og Tengyur i den tibetanske buddhistiske kanon ble komponert eller kopiert ved klosteret i Jagaddala.[41]
- ^ Det tibetanske klosteret Samye, i Dranang, Lhoka hevdes å ha blitt bygd etter modell fra lærestedet og klosteret i Odantapuri i dagens Bihar, India.[63]
- ^ Śūraṅgama er et sanskritord som vanligvis oversettes med «uforgjengelig». Det er sammensatt av ordene śūram som betyr «stor» eller «absolutt» og gama som betyr «solid». På kinesisk er ordet gjengitt som shǒu lèngyán (首楞嚴).[68]
- ^ Śūraṅgamasūtraen må ikke forveksles med Śūraṅgamasamādhisūtraen som er en tekst som fokuserer på den transcendentale naturen, de overnaturlige kreftene og de transformative bragder som tildeles utøveren av den meditasjon som kalles Śūraṅgama samādhi. Sūtraen finnes i en tibetansk og en kinesisk oversettelse. Den tibetanske oversettelsen befinner seg i Kangyur og bærer tittelen Ḥphags-pa dpaḥ-bar-ḥgro-baḥi tiṅ-ṅe-ḥdsin shes-bya-ba theg-pa chen-poḥi mdo (འཕགས་པ་དཔའ་བར་འགྲོ་བའི་ཏིང་ངེ་འཛིན་ཞེས་བྱ་བ་ཐེག་པ་ཆེན་པོའི་མདོ). Kanoniske referanser er To. 132, Otani Kanjur Catalogue nr. 800, Peking Kangyur Mdo-sna-tshogs (thu) 276a-344a, Narthang Kangyur Mdo (ta) 407b-510a; Derge Kangyur Mdo-sde (da) 253b-316b; Lhasa Kangyur Mdo (ta) 403b-505a; Cone Kanjur Mdo-maṅ (da) 297b-368a. Den kinesiske versjonen har to bokruller, dens tittel er 佛説首楞嚴三昧經, shǒuléngyán sānmèi jīng og kanonisk referanse er Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 15, tekst nr 642. Denne teksten ble oversatt til kinesisk av Kumārajīva i år 409 eller 410 e.Kr. Den franske indologen Étienne Lamotte påpekte i 1965 at Śūraṅgamasamādhisūtraen etter hvert var blitt utvidet både på kinesisk og tibetansk, ved å henvise til en tidligere og mindre oversettelse av Zhī Shī Lún (支施崙) som ble fullført den 27. mai 373.[69]
- ^ Śūraṅgamasūtraen finnes i en kinesisk og en tibetansk oversettelse. Den tibetanske oversettelsen befinner seg i Kangyur, og bærer tittelen Bcom-ldan-ḥdas-kyi gtsug-gtor chen-po de-bshin-gśegs-paḥi gsaṅ-ba sgrub-paḥi don mṅon-par thob-paḥi rgyu byaṅ-chub-sems-dpaḥ thams-cad-kyi spyod-pa dpaḥ-bar-ḥgro-baḥi mdo leḥu stoṅ-phrag-bcu-pa-las leḥu bcu-pa (བཅོམ-ལྡན-ཧདས-ཀྱི་གཙུག-གཏོར་ཆེན-པོ་དེ-བཤིན-གśཨེགས-པཧི་གསན-བ་སྒྲུབ-པཧི་དོན་མནོན-པར་ཐོབ-པཧི་རྒྱུ་བྱན-ཆུབ-སེམསཌཔཧ་ཐམས-ཅད-ཀྱི་སྤྱོད-པ་དཔཧ-བར-ཧགྲོ-བཧི་མདོ་ལེདུ་སྟོན-ཕྲག-བཅུ-པ-ལས་ལེཧུ་བཅུ-པ, sanskrit: Āryaśūraṅgaṃasamādhir nāma mahāyānasūtram). De kanoniske kildene er To. 236; Otani Kanjur Catalogue nr. 902, Peking Kangyur, bind 32, Mdo-sna-tshogs (dsu) 293a-318b; Narthang Kangyur bind 6 Mdo (tsha) 404a-438a; Derge Kangyur Mdo-sde (wa) 263a-287a; Lhasa Kangyur Mdo (tsha) 412a-448b; Cone Kanjur Mdo-maṅ (wa) 329a-358b. Den tibetanske oversettelsen ble foretatt i begynnelsen av det 9. århundre av den indiske panditen Śākyaprabha (tibetansk: ཤཱཀྱ་འོད་) og den tibetanske korrekturleseren og fortolkeren Ratnarakșita. Den tibetanske versjonen er basert på den kinesiske oversettelsen.[76]
Tekstens fem ban-pos eller bokruller, fordeler seg slik i Peking Kanjur: 1) folio 276a5, 2) folio 289b5, 3) folio 304b5, 4) folio 317a8 og 5) folio 329b5. Den tibetanske oversettelsen inneholder to lengre avsnitt som er fraværende i den kinesiske. Avsnittene befinner seg i folioene 286b5–289a3 og i folioene 338b8–344a1, og dette viser at teksten har gått gjennom suksessive utvidelser over tid.[77]
Den kinesiske oversettelsen har 10 kapitler, fordelt på 10 bokruller, og dens fulle tittel er «sūtraen om Śūraṅgama-mantraet som ble uttalt fra over kronen til den store Buddhas hode, og om det skjulte grunnlag for praksisen til Tathagata's myriader av bodhisattvaer som fører til deres verifikasjon av den ytterste sannhet» (大佛頂如來密因修證了義諸菩薩萬行首楞嚴經, dàfódĭng rúlái mìyīn xīuzhèng leyì púsà wàn xíng shǒu lèngyán jīng, koreansk: 대불정여래밀인수증료의제보살만행수릉엄경, japansk: だいぶっちょうにょらいみついんしゅしょうりょうぎしょぼさつまんぎょうしゅりょうごんきょう). Kanoniske referanser er Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 19, tekst nr 945. Dette bindet består av kategorien tantriske tekster (密教部, mìjiàobù). I Zhōnghuá Dàzángjīng (大日本續藏經) er den i bind 23, tekst nr 457, side 480-569, i Bunyiu Nanjio, nr 446, og i den xylografiske utgaven av Tripițaka Koreana (고려 대장경) som oppbevares i Haeinsatempelet i Sør-Korea, er den bind 405 (絆, kapitlene 1 til 5)-406 (絆, kapitlene 6 til 10), tekst nr 426, side 793. Den korte tittelen på kinesisk er 大佛頂經 (dàfódĭng jīng) og en alternativ tittel er 中印度那蘭陀大道場經 (zhōng yìndù nà lántuó dàdào cháng jīng).
Oversettelsen ble foretatt av Pāramiti i klosteret Chih-chih (制旨寺) i Guangzhou den 18. juni 705 («den 23. dag, 5. måned, 1. år av Shen Lung 神龍»).[78]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ https://whc.unesco.org/en/list/1502.
- ^ ནཱ་ལེནྡྲ་, Rigpa Shedra
- ^ «Four sites inscribed on UNESCO’s World Heritage List» (på engelsk). UNESCO World Heritage Centre. 15. juli 2016. Besøkt 17. juli 2016.
- ^ Khyentse Foundation News – Deer Park Institute: The Nalanda Spirit Continues Arkivert 29. januar 2012 hos Wayback Machine.
- ^ The Tibtan Tanjur: Historic Translation Intitative Arkivert 15. juni 2011 hos Wayback Machine. by Thomas F. Yarnall, Ph.D.
- ^ Apte 2006
- ^ Monier-Williams 2008
- ^ Ghosh 1939, side 39-40
- ^ Ghosh 1939, side 43-44
- ^ Heather 2000, side 234
- ^ Gombrich 2002, side 74
- ^ Beer 1999, side 71
- ^ Sastri 1986, side 3-4
- ^ Sastri 1988, side 268
- ^ a b Scharfe 2002, side 148
- ^ Dutt 1988, side 328
- ^ Ghosh 1939, side 4
- ^ Altekar 1965
- ^ Monroe 2000, side 266
- ^ a b Dutt 1988, side 330
- ^ a b c Beal 1884
- ^ Taishō, bind 51, tekst nr 2085, side 0923c
- ^ a b Ghosh 1939, side 5
- ^ a b c Scharfe 2002, side 151
- ^ Xuanzang 1997
- ^ Takakusu 1896
- ^ a b Kulke 2004, side 110
- ^ Wriggins 1996, side 237
- ^ Ghosh 1939, side 8
- ^ Wriggins 1996, side 124
- ^ Beal 1884, side 111
- ^ Beal 1911, side 105-113
- ^ Dutt 1988, side 334
- ^ Joshi 1977, side 171
- ^ Wriggins 1996, side 177
- ^ Ghosh 1939, side 9
- ^ Scharfe 2002, side 144
- ^ Buswell 2013
- ^ Monroe 2000, side 167
- ^ Dutt 1988, side 128-130
- ^ Dutt 1988, side 378
- ^ Dutt 1988, side 349-352
- ^ Scharfe 2002, side 152
- ^ Wink 2002, side 268
- ^ Dutt 1988, side 352
- ^ Ghosh 1939, side 55
- ^ Dutt 1988, side 344-346
- ^ Ghosh 1939, side 10
- ^ Garten 2006
- ^ Grousset 1971, side 158
- ^ a b Grousset 1971, side 159
- ^ Scharfe 2002, side 159
- ^ Monroe 2000, side 174
- ^ Khurshid 1972
- ^ Bhatt 1995
- ^ Patel 2001, side 4
- ^ Taher 1994, side 37
- ^ Dutt 1988, side 332-333
- ^ Frazier 2011, side 34
- ^ Berzin 2002
- ^ Mukherjee 1998, side 565
- ^ Walser 2005, side 102
- ^ Tsogyal 2004, side 290
- ^ Stanford 2008
- ^ Ghosh 1939, side 11
- ^ a b Collins 1998, side 240
- ^ Taishō, bind 19, tekst nr 954
- ^ Rounds 2009, side xiii
- ^ Lamotte 2008, side 100
- ^ Dutt 1988, side 264
- ^ Humphreys 1987, side 111
- ^ a b c Epstein 1976
- ^ Rounds 2009
- ^ Dowman 1986
- ^ Hurvitz 1967
- ^ Lamotte 2008, side 99
- ^ Lamotte 2008, side 99-100
- ^ Taishō, bind 55, tekst nr 2152
- ^ Nalanda Buddhist Society 2018
- ^ Jarzombek 2011, side 312
- ^ a b Wayman 1984, side 43
- ^ Joshi 1977, side 177
- ^ Wriggins 1996, side 145
- ^ a b Ghosh 1939, side 13
- ^ Wink 2002, side 133
- ^ Basham 1954, side 266
- ^ a b Chandra 2004, side 41
- ^ Minhaj-ud-Din 1881, side 552
- ^ Ghosh 1939, side 14
- ^ Dutt 1988, side 157 og 379
- ^ Scharfe 2002, side 150
- ^ a b Chos-dar 1959, Introduksjon, side XIX
- ^ Dutt 1988, side 347
- ^ Dutt 1988, side 343
- ^ Ghosh 1939, side 15
- ^ Ghosh 1939, side 56
- ^ Johan Elverskog, hjemmeside ved SMU
- ^ Elverskog 2013, side 1-3
- ^ Chodron 2013
- ^ Kim 2013, side 49-52
- ^ Buddhist Arts of the Himalayas, Asia Society
- ^ Gardner 2011
- ^ Dalai Lama 2011, side 15
- ^ Blumenthal 2012
- ^ Henss 2007
- ^ Le 2010, side 59
- ^ a b Ticketed Monuments – Bihar, Archaeolological Survey of India
- ^ Ghosh 1939, side 27
- ^ a b Ghosh 1939, side 28
- ^ Ghosh 1939, side 19
- ^ Ghosh 1939, side 17
- ^ IBC 2007
- ^ Nalandamuseeet
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Altekar, Anant Sadashiv (1965). Education in Ancient India. Nand Kishore Sing Degree College, 1. utgave, 1. januar 1934; nytrykk 1965. ISBN 978-818-2054-92-9. ISBN 8-182-05492-3.
- Basham, Arthur Llewellyn (1954). The wonder that was India: a survey of the history and culture of the Indian sub-continent before the coming of the Muslims. Picador, London, 1954. ISBN 978-033-0439-09-1. ISBN 0-33-0439-09-X.
- Beal, Samuel; Xuánzàng (玄奘, 600–664) (1884). An English Translation of the "Datang xiyu ji 大唐西域記" (includes The Travels of Sung-Yun and Fa-Hien). London, 1884, Digital versjon: Marcus Bingenheimer, Versjon 2.0, 2005.
- Beal, Samuel; Hwui, Li (1911). The life of Hiuen-Tsiang, by Xuanzang's biographer, Hwui Li. London, 16. mai 1911, Digital versjon: Marcus Bingenheimer, Versjon 2.0, 2005.
- Béer, Robert (1999). The Encyclopedia of Tibetan Symbols and Motifs. Shambhala Publications, Boulder, Colorado, 12. oktober 1999. ISBN 978-1-57062-416-2. ISBN 1-570-62416-X.
- Berzin, Alexander (2002). The Four Indian Buddhist Tenet Systems Regarding Illusion. Studybuddhism.com, 2002.
- Bhatt, Rakesh Kumar (1995). History and Development of Libraries in India. Mittal Publications, 1995. ISBN 8-170-99582-5.
- Blumenthal, James (2012). The Seventeen Pandits of Nalanda Monastery. fpmt.org, Juli – september 2012.
- Brown University (2008). «Naalanda». Monier-Williams Sanskrit-English Dictionary. (søkekriteriene ITRANS og Devanāgarī Unicode), Providence, Rhode Island, USA, 31. januar 2008.
- Buswell Jr., Robert E.; Lopez Jr., Donald S. (2013). «Nālandā». The Princeton dictionary of Buddhism. Princeton University Press, Princeton, 24. november 2013. ISBN 978-1-40-0848-05-8.
- Chandra, Satish (2004). Volume 1 of Medieval India: From Sultanat to the Mughals. Har-Anand Publications, 2004. ISBN 8-12411-064-6.
- Chodron, Khenmo Trinlay; Rinpoche, Khenchen Konchog Gyaltshen; Milarepa; Jigten Sumgön (2013). Opening the Treasure of the Profound: Teachings on the Songs of Jigten Sumgon and Milarepa. Shambhala Publications, 7. november 2013. ISBN 978-1-611800-70-8. ISBN 1-61180-070-6.
- Chos-dar, upāsaka (1959). Biography of Dharmasvamin (Chag Lo Tsa-ba Chos-rje-dpal), a Tibetan Monk Pilgrim. K.P. Jayaswal Research Institute, oversatt av George Roerich, introduksjon av A.S. Altekar, 1959.
- Dalai Lama XIV; Lhundrub, Khonton Peljor; Cabezon, Jose Ignacio (2011). Meditation on the Nature of Mind. Wisdom Publications, U.S., 19. mai 2011. ISBN 978-0-8-61716-28-9. ISBN 0-86171-628-0.
- Dowman, Keith (1986). Masters of Mahamudra: Songs and Histories of the Eighty-four Buddhist Siddhas (SUNY Series in Buddhist Studies). State University of New York Press, Albany New York, 30. august 1986. ISBN 978-0-887061-60-8. ISBN 0-88706-160-5.
- Collins, Randall (1998). The sociology of philosophies: a global theory of intellectual change. Volume 30, Issue 2 av Philosophy of the social sciences, Belknap Press, Harvard University Press, 4. mars 1998. ISBN 978-0-674-00187-9. ISBN 0-674-00187-7.
- Dutt, Sukumar (1988). Buddhist Monks And Monasteries of India: Their History And Contribution To Indian Culture. London: George Allen and Unwin Ltd, nytrykk 1988. ISBN 978-81-208-0498-2. ISBN 81-208-0498-8.
- Elverskog, Johan (2013). Buddhism and Islam on the Silk Road (Encounters with Asia). University of Pennsylvania Press, 16. april 2013. ISBN 978-08-122-2259-3. ISBN 08-122-2259-8.
- Epstein, Ronald (1976). THE SHURANGAMA-SUTRA (T. 945): A REAPPRAISAL OF ITS AUTHENTICITY. Presented at the annual meeting of the American Oriental Society, 16-18. mars 1976, Philadelphia, Pennsylvania.
- Fǎxiǎn (法显, 337–422) (414). «Nedtegnelse om Buddhas land» (高僧法顯傳, Gāo sēng Făxiăn), den originale kinesiske tekst. Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 51, tekst nr 2085.
- Frazier, Jessica, red. (2011). The Continuum companion to Hindu studies (Bloomsbury Companions). London: Continuum, Bloomsbury Academic; 30. juni 2011. ISBN 978-08-264-9966-0. ISBN 0-8264-9966-X.
- Gardner, Alexander (2011). ཤཱཀྱ་ཤྲཱི་བྷ་དྲ། Śākyaśrībhadra b.1127 - d.1225 TRBC P1518. The Treasury of Life, juli 2011.
- Garten, Jeffrey E. (2006). Really Old School. New York Times, 9. desember 2006.
- Ghosh, Amalananda (1939). A Guide to Nalanda. Archaeological Survey of India. 1. utgave, Manager of Publications, 1939; 2. utgave, 1946; 3. utgave, 1950; 5. utgave, Archaeological Survey of India, New Delhi, 1965.
- Gombrich, Richard Francis (2002). How Buddhism Began: The Conditioned Genesis of the Early Teachings. Munshiram Manoharlal Publishers, januar 1997; nytrykk, 4. februar 2002. ISBN 8-121-50812-6.
- Grousset, Rene (1971). In the Footsteps of the Buddha. Første gang utgitt på fransk i 1929, oversatt fra fransk av JA Underwood, Orion Press, 1971. ISBN 0-7661-9347-0.
- Heather, Elgood (2000). Hinduism and the Religious Arts (Religion and the Arts). Cassell, London, 1. april 2000. ISBN 978-0-30470-739-3. ISBN 0-304-70739-2.
- Henns, Michael (2007). TIBET – Monasteries Open Their Treasure Rooms – the exhibition and its book: A Review. Katalogpublikasjon (tysk utgave med samme tittel for Museum Villa Hügel, Essen 18. august-26. november 2006 og for Museum for Østasiatisk kunst i Berlin) redigert av Jeong-hee Lee-Kalisch, Hirmer Verlag, München, 2006; asianart.com, 25. desember 2007.
- Humphreys, Christmas (1987). The Wisdom of Buddhism. Psychology Press, 1987. ISBN 978-0-700-70197-1. ISBN 0-700-70197-4.
- Hurvitz, Leon (1967). The Surangama Sutra. Journal of Asian Studies, Vol.26, issue 3, mai 1967. s. 482-484.
- IBC (2007). THE ANCESTRAL STUPAS OF SHWEDAGON (PDF). International Buddhist Conference, mai 2007.
- Jarzombek, Mark M.; Prakash, Vikramaditya; Ching, Francis D.K. (2011). A Global History of Architecture. John Wiley & Sons, 9. februar 2011. ISBN 978-0-470-90245-5. ISBN 04-709-0245-0.
- Joshi, Lal Mani (1977). Studies in the Buddhistic Culture of India During the Seventh and Eighth Centuries A.D. Motilal Banarsidass Publications, 1977. ISBN 81-208-0281-0.
- Lamotte, Étienne (2008). La Concentration de la marche héroïque (Melanges chinois et bouddhiques, (Livre 13)). Peeters Pub & Booksellers, 1. januar 1965. ISBN 978-9-042-92881-7. ISBN 9-042-92881-6.
- Lamotte, Étienne; Boin-Webb, Sara (2008). Śūraṃgamasamādhisūtra, The Concentration of Heroic Progress: An Early Mahayana Buddhist Scripture. University of Hawaii Press, 30. november 2008. ISBN 978-0-824-83353-4. ISBN 0-824-83353-8.
- Étienne Lamotte; Boin-Webb, Sara (2008). Śūraṃgamasamādhisūtra, The Concentration of Heroic Progress: An Early Mahayana Buddhist Scripture. (online utgave).
- Le, Huu Phuoc (2010). Buddhist Architecture. Grafikol, 1. april 2010. s. 58-66. ISBN 978-0-984-40430-8. ISBN 0-98440-430-9.
- Junjirō, Takakusu; Kaikyoku, Watanabe (1924). Taishō Shinshū Daizokyō (大正新修大藏經), 100 bind. 大正一切經刊行會, Taishō Issaikyō Kankōkai, Taishō 13-shōwa 7, Tokyo, 1924–1935.
- Kim, Jinah (2013). Receptacle of the Sacred: Illustrated Manuscripts and the Buddhist Book Cult in South Asia (South Asia Across the Disciplines). University of California Press, 19. april 2013. ISBN 978-0-52027-386-3. ISBN 0-52027-386-9.
- Kulke, Hermann; Rothermund, Dietmar (2004). A History of India. Psychology Press, 30. oktober 2004. ISBN 978-0-41532-920-0. ISBN 0-41532-920-5. Arkivert fra originalen 4. oktober 2014. Besøkt 26. mars 2018.
- Khurshid, Anis (1972). Growth of libraries in India. International Library Review, januar 1972, volume 4, issue 1, side 21-65. DOI 10.1016/0020-7837(72)90048-9.
- Minhaj-ud-Din, Maulana (1881). Tabakat-i-Nasiri – A General History of the Muhammadan Dynasties of Asia Including Hindustan. AhleSunnah Library, Gilbert & Rivington, 1881, oversatt av Major H. G. Raverty.
- Monroe, Paul (2000). Paul Monroe's encyclopaedia of history of education, Volume 1. Genesis Publishing, 2000. ISBN 978-8-17755-091-7. ISBN 8-177-55091-8.
- Mukherjee, Radha Kumud (1998). Ancient Indian Education: Brahmanical and Buddhist. Motilal Banarsidass Publications, 1951; 2. utgave, 1998. ISBN 978-8-120-80423-4. ISBN 8-120-80423-6.
- Nalanda Buddhist Society (2018). Nalanda Buddhist Society. Nalanda Holistic Education for Integral Human Development, Nalanda Buddhist Society, Sri Serdang, Selangor, Malaysia, 2018.
- Patel, Jashu; Kumar, Krishnan (2001). Libraries and Librarianship in India (Guides to Asian Librarianship). Greenwood Publishing Group, 28. februar 2001. ISBN 978-0-31329-423-5. ISBN 0-31329-423-2.
- Buddhist Text Translation Society; Rounds, David; Epstein, Ronald (2009). The Surangama Sutra - A New Translation with Excerpts from the Commentary by the Venerable Master Hsuan Hua. Buddhist Text Translation Society, 15. august 2009. ISBN 978-0-88139-962-2. ISBN 0-88139-962-0.
- Sastri, Hiranand (1986). Nalanda and its Epigraphic Material (Asian arts and archaeology series). 1. utgave, 1942; Sri Satguru Publications, distribuert av Indian Book Centre, New Delhi, India, 1986. ISBN 978-8-170-30013-7. ISBN 8-170-30013-4.
- Sastri, Kallidaikurichi Aiyah Nilakanta (1988). Age of the Nandas and Mauryas. 1. utgave, 1967; Motilal Banarsidass Publishers, 2. utgave, 1988. ISBN 978-8-12-080466-1. ISBN 8-120-80466-X.
- Savitribai Phule Pune-universitetet (2006). «Naalanda». Apte Sanskrit Dictionary. Pune, Maharashtra, India, 30. mars 2006.
- Scharfe, Hartmut (2002). Education in Ancient India. Brill, Handbook of Oriental Studies, Section 2; South Asia, volume 16, 1. juni 2002. ISBN 978-9-004-1255-68. ISBN 9-004-1255-68.
- Stanford University (2008). Śāntarakṣita. Stanford Encyclopedia of Philosophy, James Blumenthal, James Apple <jbapple@ucalgary.ca>, 3. desember 2008.
- Taher, Mohamed; Davis, Donald Gordon (1994). Librarianship and library science in India : an outline of historical perspectives (South Asia Books). Concept Pub. Co., New Delhi, 1. oktober 1994. ISBN 978-8-170-22524-9. ISBN 8-170-22524-8 Series: Concepts in Communication, Informatics, and Librarianship (Book 60).
- Taishō (1924). 大佛頂如來密因修證了義諸菩薩萬行首楞嚴經 «sūtraen om Śūraṅgama-mantraet som ble uttalt fra over kronen til den store Buddhas hode, og om det skjulte grunnlag for praksisen til Tathagata's myriader av bodhisattvaer som fører til deres verifikasjon av den ytterste sannhet» (śūraṅgamasūtraen). Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 19 «Tantraer, rituelle manualer og dharanis» del 2 (mìjiàobù, 密教部), tekst nr 945.
- Taishō (1924). 續古今譯經圖紀 «en fortsettelse av en nedtegnelse om de skribenter som oversatte fortidens og nåtidens sūtraer». Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 55 «Kataloger over den kinesiske buddhistiske kanon» del 5 (mùlùbù, 諸宗部), tekst nr 2152.
- Takakusu, Junjiro; Yìjìng (1896). A record of the Buddhist religion as practised in India and the Malay archipelago, by I-Tsing. Oxford University Press Warehouse, The MacMillian Company, London, januar 1896.
- Tsogyal, Yeshe (757–817); Kunsang, Erik Pema (2004). The Lotus-born: The Life Story of Padmasambhava. Rangjung Yeshe Publications; 3. utgave, 16. juli 2004. ISBN 978-0-231-13164-3. ISBN 9-627-34155-X.
- Walser, Joseph (2005). Nāgārjuna in Context: Mahāyāna Buddhism and Early Indian Culture. Columbia University Press, 11. mai 2005. ISBN 978-0-231-13164-3. ISBN 0-231-13164-X.
- Wayman, Alex (1984). Buddhist Insight: Essays. Motilal Banarsidass Publications, 1984. ISBN 978-8-120-80675-7. ISBN 8-120-80675-1.
- Wink, André (2002). Al-Hind, the Making of the Indo-Islamic World: Early Medieval India and the Expansion of Islam 7Th-11th Centuries (Al-Hind: The Making of the Indo-Islamic World), Volume 1. 3. utgave, via Questia Online Library, Brill Academic Pub, Boston, Massachusetts, 1. juli 2002. ISBN 978-0-391-04173-8. ISBN 0-391-04173-8. Arkivert fra originalen 12. august 2016. Besøkt 30. mars 2018.
- Wriggins, Sally Hovey (1996). Xuanzang : a Buddhist pilgrim on the Silk Road. Westview Press, Boulder, Colorado, 12. april 1996. ISBN 978-0-813-3280-10. ISBN 0-8133-2801-2. Arkivert fra originalen 3. mars 2016. Besøkt 26. mars 2018.
- Xuánzàng; Biànjī; Li, Jung-Hsi (oversetter); Rongxi, Li (oversetter) (1997). The Great Tang Dynasty Record of the Western Regions (W.M. Keck Foundation Series). Numata Center for Buddhist Translation & Research; 7. april 1997. ISBN 978-1-88643-902-3. ISBN 18-864390-2-8.
- Yìjìng (695). En nedtegnelse om buddhistisk praksis sendt hjem fra det sørlige hav, 南海寄歸内法傳, Nánhǎi jìguī nėifǎ chuán, den originale kinesiske tekst. Taishō Shinshū Daizōkyō, bind 54, tekst nr 2125.