Meiji-perioden

I japansk historie betegnes tidsrommet da Mutsuhito var keiser i Japan som Meiji-tiden eller Meiji-perioden (jap. 明治時代 meiji jidai), i pakt med japansk politisk tidsregning. Det var årene 1868–1912. Med Meiji-restaurasjonen begynte omdannelsen av den eldre føydalstaten til en moderne keiserlig stormakt.

Politisk og militær utvikling

Den første store politiske begivenhet som skjedde i Mutsuhitos keisertid var den såkalte meijirestaurasjonen. Den japanske keisers makt ble gjenopprettet – og den siste Tokugawa-shōgun fratatt makten – ved opprøret til daimyōen (feudalherren) av Satsuma, Tosa og Chōshū og den derpå følgende boshin-krigen.

Da det nye keiserembedets stilling var sikret, begynte Mutsuhito med omfattende reformer som ble kunngjort i «De fem artiklers ed». I stor grad lå idéene til den lærde Yoshida Shōin til grunn for disse reformene.

Videre ble den hittil fulgte innadvendte og fremmedfiendtlige kurs stille avviklet til fordel for slagordet Et rikt land og en sterk armé. Dermed hadde man allerede i meiji-tidens begynnelse lagt veien til Japans rolle som militær stormakt.

I den nye statsforvaltningen ble alle føydale trekk fjernet for å sikre den nye keisermakten, Daimyōene (lensherrene) måtte overgi sine len til Tennō (keiseren) og fikk til gjengjeld store økonomiske erstatninger. Japan ble oppdelt i prefekturer. Keiseren flyttet fra Kyōto og tok nytt bosted i Edo som i juli 1868 ble omdøpt til Tokyo (den østlige hovedstad). Den tradisjonelle japanske stenderordningen ble avskaffet, og erstattet med en ny som var europeisk preget. Adelen ble ikke avskaffet, men den fikk titler som hadde de europeiske adelstitler som forbilde. Det dannet seg et såkalt meiji-oligarki av samuraiene fra de gamle provinsene Satsuma og Chōshū. Disse hadde vært bærekreftene i meijirestaurasjonen og de kom til å bestemme mye av retningen i japansk politikk frem til 1912.

Diplomatiske sendebud

Keiser Mutsuhito av Japan. Meiji-keiseren.

For å gi Japan politisk og økonomisk tilknytning til vestlige land begynte man å sende ut diplomatiske sendebud. Den viktigste av disse diplomatiske reisene var den som ble oppkalt etter dens leder Iwakura Tomomi. Den foregikk fra 1871 til 1873 og førte til vidtrekkende økonomiske kontakter i Europa og USA. Japan deltok for første gang ved en verdensutstilling i 1873 i Wien. De første pengesedlene til den nyinnførte valutaen ble trykket i Frankfurt am Main.

I tillegg til offisielle politiske sendebud ble mange unge japanere sendt til europeiske høyskoler for å tilegne seg teknisk utdannelse. Ikke minst ble frem til 1899 over 3000 europeiske eksperter og fagfolk bragt til landet for å bidra med sin tekniske og militære viten. Likevel, allerede før 1867 hadde japanerne bygd to dampskip uten utenlandsk hjelp. Japanerne viste en stor evne til å ta i bruk europeisk teknikk.

Skoleplikt

En annen og svært viktig nyvinning var innføringen av alminnelig skoleplikt. I begynnelsen fantes den mest på papiret fordi fattige familier ikke så seg istand til å sende barna til skolen. Fra litt etter 1900 antar man imidlertid at alle japanske barn gikk seks år på skolen, og analfabetismen var i ferd med å bli borte.

Forbedringen av militærvesenet og Japans begynnende ekspansjon

Reformene av militærvesenet som foregikk etter keiser Mutsuhitos maktovertakelse, var viktige skritt mot å sette mottoet Et rikt land og en sterk armé ut i livet. Sammenstøtene mellom Satsuma-provinsen og europeerne i 1863–1865 hadde vist at det japanske militæret i sin daværende form var underlegent. Også på dette feltet ble det gjort en utrolig rask tilpasning til og kopiering av vestlige nyvinninger.

For å kunne modernisere de japanske stridskreftene reiste den forhenværende samurai og øverstkommanderende for den nye japanske hæren – Yamagata Aritomo – i 1869 til Europa og lot seg utdanne i vestlig militærteknikk og -organisasjon. Straks etter hjemkomsten begynte han å reformere militæret i Japan. Dette toppet seg med innføringen av alminnelig verneplikt i 1873.^[1] Den kom til å vare under forskjellige former til 1945.^[2] Det fantes også betydelig motstand mot disse reformene. På den en siden var de gamle samuraiene imot, fordi endringene fratok dem oppgavene som hadde vært tillagt deres stand. På den andre side var også bøndene i mot verneplikten. De samuraiene som ikke godtok nyordningen samlet seg om Saigō Takamori og gjorde opprør. Denne oppstanden som ble kjent som Satsuma-opprøret ble slått ned av de keiserlige styrkene under ledelse av Ōkubo Toshimichi og Yamagata Aritomo. Dermed var den gamle krigerstanden slått helt ut fra det japanske samfunnet.

Den nyvunne militære styrken ble straks brukt til å utvide området for japansk innflytelse i Øst-Asia. Allerede 25. mai 1874 landet japanske styrker på den kinesiske øya Taiwan (Formosa). I februar 1876 tvang Japan Korea gjennom Ganghwatraktaten til å åpne tre havner. Japans militære vekst toppet seg med seier i den første kinesisk-japanske krig (1895) og den russisk-japanske krig (1905) som førte til at Japan kunne innlemme Taiwan, Ryūkyū-øyene, det sydlige Sachalin og Korea i sitt område. Ved slutten av meiji-tiden var Japan blitt en imperialistisk stormakt som konkurrerte med USA og de europeiske kolonimaktene om innflytelsessfærer og avsetningsmarkeder.

I 1880 utgikk en keiserlig ordre om å behandle krigsfanger med respekt. Under den russisk-japanske krig i 1905 skrev F.A. Mackenzie, krigskorrespondent i Morning Post: «Den omsorg og oppmerksomhet det japanske folk viser sine beseirede fiender, kan ikke lovprises høyt nok.»^{[trenger referanse]} Under første verdenskrig ble det tatt ca. 4.600 krigsfanger i den tyske kolonien Tsingtao på fastlandet. Også disse ble behandlet så godt at noen valgte å bli boende i Japan.^[3]

Japans demokratibevegelse

I løpet av 1870- og 1880-årene utviklet Japan seg fra å være et absolutt monarki til å bli et konstitusjonelt monarki, hvis forfatning var i kraft fra 1889 til 1946.

Opprettelsen av japanske folkepartier

Fra 1874 gikk konfliktlinjen i spørsmålet om folkets medbestemmelse i statsstyret mellom «Bevegelsen for folkets rettigheter og frihet» (jiyū minken undō) og tilhengerne av en øvrighetsstat etter prøyssisk mønster. De sistnevnte var for det meste å finne i meiji-oligarkiet. Itagaki Taisuke som stammet fra Tosa ble leder for den førstnevnte av disse politiske bevegelsene. På grunn av konflikten med Korea hadde han i 1873 trukket seg fra sin post i regjeringsrådet. I motsetning til Saigō Takamori foretrakk han fredelige midler for å sette sine interesser igjennom. Itagaki var i 1874 medforfatter til Tosa-manifestet som kritiserte meiji-oligarkiets herrevelde. Etter at han i 1875 hadde organisert sine tilhenger i den landsomfattende bevegelsen Aikoku Shoto (Patriotenes selskap), grunnla han i 1881 partiet Jiyuto (Det liberale parti) som gikk inn for en regjeringsform etter fransk mønster. Så fulgte dannelsen av Rikken Kaishintō (Det konstitusjonelle progressive parti). Det krevde et konstitusjonelt monarki med Storbritannias som forbilde. Den mest betydelige politikeren i dette partiet het Ōkuma Shigenobu.

Konservativ reaksjon og dannelsen av en forfatning

De konservative meiji-oligarkene, hvis fremste målsmenn var Itō Hirobumi, Yamagata Aritomo og Iwakura Tomomi, reagerte etter brått å ha avvist demokratibevegelsen med å grunnlegge Rikken Teiseito (Partiet for keiserlig herredømme) i 1882. Yamagata Aritomo var rigtinok ikke selv partimedlem. Keiser Mutsuhito støttet meiji-oligarkene. Selv om folkets trykk, og de derav utgåtte demokratiske partier, hadde tvunget keiseren til å utarbeide en forfatning, bestemte meiji-oligarkene i stor grad dens utformning. Dette ble også fremmet ved tiltagende stridigheter innen demokratibevegelsen. Det ble laget en forfatning som lånte mye fra den prøyssiske øvrighetsstaten og sikret keiseren stor makt. Som en tilståelse til demokratene ble det dannet et parlament (på engelsk: Diet) som i likhet med det engelske var delt i et overhus og et underhus. Siden overhuset hovedsakelig bestod av adelige fra meiji-oligarkiet og keiseren kunne overstyre enhver av parlamentets beslutninger med et veto, var den demokratiske innflytelse over regjeringen heller liten. Meiji-oligarkene kunne befeste sin status ved bruk av titelen genrō. Likevel satte demokratibevegelsen en milepæl i japansk historie fordi den for første gang gjorde det mulig for almenheten å bry seg om landets utvikling.

Videre utvikling henimot meiji-tidens slutt

I årene etter at forfatningen var vedtatt var det meiji-oligarkene som utøvde makt i Japan. Dette blir synlig hvis vi ser på hvem som var Japans statsministre frem til slutten på meiji-tiden: Itō Hirobumi selv klarte å sitte i fire perioder. Tross dette ble politiske problemer forsøkt løst gjennom forlik og demokratibevegelsen vant styrke. Også meiji-oligarkene begynte i større grad å benytte politiske partier for å sette sine anliggender igjennom.

Omgjøring av meiji-år til den gregorianske kalenders år

I japansk historieskriving er det vanlig å benytte årstall som teller hvor mange år den sittende keiser har regjert.

Meiji-år	1	2	3	8	13	18	23	28	33	38	43	45
Den gregorianske kalender	1868	1869	1870	1875	1880	1885	1890	1895	1900	1905	1910	1912

Referanser

^ Jansen, Marius Berthus; Hall, John Whitney; Jansen, Marius B.; Press, Cambridge University; Shively, Donald H.; McCullough, William H.; Yamamura, Kōzō (1988). The Cambridge History of Japan (på engelsk). Cambridge University Press. s. 636. ISBN 978-0-521-22356-0.
^ Hunter, Janet (28. juni 1984). Concise Dictionary of Modern Japanese History (på engelsk). University of California Press. s. 28. ISBN 978-0-520-04557-6.
^ Laurence Rees: I keiserens navn, forlaget Schibsted, Oslo 2008, ISBN 978-82-516-2443-5

[1] Jansen, Marius Berthus; Hall, John Whitney; Jansen, Marius B.; Press, Cambridge University; Shively, Donald H.; McCullough, William H.; Yamamura, Kōzō (1988). The Cambridge History of Japan (på engelsk). Cambridge University Press. s. 636. ISBN 978-0-521-22356-0.

[2] Hunter, Janet (28. juni 1984). Concise Dictionary of Modern Japanese History (på engelsk). University of California Press. s. 28. ISBN 978-0-520-04557-6.

[3] Laurence Rees: I keiserens navn, forlaget Schibsted, Oslo 2008, ISBN 978-82-516-2443-5

[1]

[2]

[3]