Kalif
Kalif (خليفة) er opprinnelig tittelen på muslimenes øverste leder etter profeten Muhammeds død. Abu Bakr, Muhammeds svigerfar, tok tittelen kalif da han tok lederskapet av ummah (arabisk: folket), eller det muslimske samfunnet i år 632..[1] Kalifen regjerte over alle muslimer og ble sett på som det høyeste embete innen det islamske samfunnet.
Kalifatet kombinerte fire funksjoner. De ulike regjeringsrollene, som vanligvis er distinkte funksjoner i dag, var:
- Åndelig leder – den som veileder muslimer
- Religiøs leder – den som setter i kraft sharia
- Politisk leder – administrerer relasjoner mellom stater og administrerer regjeringen
- Militær leder – den som gir ordrer og utfører militære oppgaver
Kalifenes gjerning var derfor både politisk og religiøs. Dessuten så man på kalifen som en etterfølger av viktige troende i fortiden, som Noah og Abraham. Kalifen kunne oppfattes som en islamsk pave. I den katolske kirke kombineres de tre første (åndelig, religiøs og politisk funksjon) i pavens gjerning i dag, men også Pavestolen var en gang en militærmakt.
Kalifater
- De patriarkalske kalifer (632-661) er en betegnelse som blir brukt på de fire første lederne av det muslimske samfunnet – Abu Bakr, Umar, Othman og Ali. I denne perioden erobret araberne store områder, og la grunnlaget for det arabiske imperiet. Muhammeds åpenbaringer ble samlet i Koranen.
Da Muhammed døde i 632 hadde han ingen sønner som kunne bli hans etterfølger, kalif. Den første kalifen ble hans nære venn og svigerfar Abu Bakr som døde etter to år. Neste kalif var en annen av Muhammeds svigerfedre, Umar ibn al-Khattab, som ble drept av en slave i 644. Den tredje kalifen var en av Muhammeds svigersønner, Uthman ibn Affan, som ble drept av egyptere i 656. Etter den tredje kalifen Uthman ibn Affans død i 656 ble det uenighet om etterfølger og muslimene ble splittet i flere flokker, de største er sunni- og sjiamuslimer. Ali ibn Abi Talib ble den fjerde kalifen og den første som hadde blodsbånd til profeten. Alis tilhengere anså ham for å være utvalgt av Muhammed, og første rettmessige etterkommer. Kharijiteene gjorde opprør som endte med at Ali ble drept i et attentat.
Den femte kalifen, Muawiyya ibn Abi Sufyan, holdt til i Syria, og da han døde våren 680, tok hans sønn Yazid bin Muawiya over. Alis sønn og profetens barnebarn, Hussein ibn Ali, hadde fått klare signaler om støtte fra muslimer i Mesopotamia og aksepterte ikke utnevnelsen. Han holdt til i Medina og la ut på reise til Mesopotamia sammen med 72 våpenføre menn og deres familier. På slettene utenfor byen Karbala møtte de Yazids styrker; 10. oktober 680 stod slaget hvor imam Hussein og hans følge ble drept (se Slaget ved Karbala). Denne dagen er en viktig helligdag for sjiamuslimene (se aashura). - Umayyadkalifatet (661-750). Etter Alis død flyttet kalifatet til Damaskus i dagens Syria. Kalifene i Damaskus forfulgte sjiaene som ikke aksepterte deres styre. Etter at Umayyad-klanen ble fordrevet fra Syria klarte de å ta makten i de vestlige deler av imperiet, og etablerte emiratet og etterhvert kalifatet Al-Andalucía i Córdoba som de holdt til 1031.
- Abbasidekalifatet (750-1258). Sjiaene vinner makten i 750 og flytter kalifatet østover til Bagdad. Dette var en periode med stor velstand i kalifens hoff, og avstanden mellom de styrende og folket ble større. Etterhvert mister kalifen politisk makt, og etter 946 hadde sultanen den verdslige makten. I 1258 ble den siste abbasidekalifen drept av mongolene.
- Det osmanske kalifatet (1517-1924) I tidens løp mistet kalifen mer og mer av sin betydning i den islamske verden. Det Osmanske kalifatet ble til slutt betraktet som det primære kalifatet, og ved slutten av første verdenskrig representerte det den største og mest kraftfulle uavhengige muslimske politiske enhet. I begynnelsen av 1900-tallet krevde Osmanske sultaner kalif-tittelen, men etter nedleggelsen av sultanatet i 1922 fortsatte kalifatet i to år under den Osmanske prinsen Abdul Mejid II før det til slutt ble avsluttet år 1924.
- Ahmadiyya kalifatet (1908 - i dag) Ahmadiyya-kalifatet er et ikke-politisk kalifat etablert 27. mai 1908 etter Mirza Ghulam Ahmad, grunnleggeren av Ahmadiyya muslimsk trossamfunn. Kalifene har tittelen Khalīfatul Masīh (arabisk: خليفة المسيح; norsk: kalifen til Messias). Kalifen er den valgte åndelige og organisatoriske lederen for det verdensomspennende Ahmadiyya-retningen i islam. Den femte og nåværende kalifen er Mirza Masroor Ahmad.[trenger referanse] Mange muslimer i dag anerkjenner imidlertid ikke Ahmadiyya som en del av islam, og følgelig heller ikke anerkjenner dette kalifatet.
- Mange muslimer i dag ser ikke på det som nødvendig å ha noen, selv om mange andre gjør det. Snarere blir det i dag sett på som galt om noen skulle kreve tittelen, for de fleste muslimer[hvem?] vil mene at ingen leder i dag er god nok til å være en Kalif, også de som ser det nødvendig å ha en Kalif, vil tittelen Kalif være så «stort og flott» at de som krever tittelen blir sett som narsissistiske. Likevel er det blant radikale islamister et uttalt mål å samle den islamske verden under en ny kalif[trenger referanse]. Etter islamismens oppblomstring sist på 1900-tallet har også noen[hvem?] hevdet at en islamsk verdensstat må ha form av et kalifat. Mest kjent er gruppen Hizb al-Tahrîr, som ble grunnlagt av Taqî al-Dîn al-Nabhânî (d. 1977).
Kalifer
| Kristen tidsregning |
Muslimsk tidsregning |
Kalifens offisielle navn |
|---|---|---|
| De patriarkalske kalifer | ||
| 632-34 | 11-13 | Abu Bakr |
| 634-44 | 13-23 | Umar ibn al-Khattab |
| 644-56 | 23-35 | Uthman ibn Affan |
| 656-61 | 35-40 | Ali ibn Abi Talib |
| Umayyadkalifatet | ||
| 661-80 | 41-60 | Mu'awiyya ibn Abi Sufyan |
| 680-83 | 60-64 | Yazid I |
| 683-84 | 64 | Mu'awiyya II |
| 684-85 | 64-65 | Marwan ibnu l-Hakam |
| 685-705 | 65-86 | Abu l-Malik |
| 705-15 | 86-96 | al-Walid |
| 715-17 | 96-99 | Sulayman |
| 717-20 | 99-101 | Umar II ibnu Abdi l-Aziz |
| 720-24 | 101-05 | Yazid II |
| 724-43 | 105-24 | Hisham |
| 743-44 | 125-26 | al-Walid II |
| 744 | 126 | Yazid III |
| 744 | 126-27 | Ibrahim |
| 744-50 | 127-32 | Marwan II al-Himar |
| Abbasidekalifatet | ||
| 749-54 | 132-36 | as-Saffah |
| 754-75 | 136-58 | al-Mansur |
| 775-85 | 158-69 | al-Mahdi |
| 785-86 | 169-70 | al-Hadi |
| 786-809 | 170-93 | Harunu r-Rashid |
| 809-13 | 193-98 | al-Amin ibn Harun |
| 813-33 | 198-218 | al-Ma'mun ibn Harun |
| 833-42 | 218-27 | al-Mu'tasim ibn Harun |
| 842-47 | 227-32 | al-Wathiq |
| 847-61 | 232-47 | al-Mutawakkil |
| 861-62 | 247-48 | al-Muntasir |
| 862-66 | 248-52 | al-Musta'in |
| 866-69 | 252-55 | al-Mu'tazz |
| 869-70 | 255-56 | al-Muhtadi |
| 870-92 | 256-79 | al-Mu'tamid |
| 892-902 | 279-89 | al-Mu'tadid |
| 902-08 | 289-95 | al-Muktafi ibnu l-Mu'tadid |
| 908-32 | 295-320 | Muqtadir bi'llahi bni l-Mu'tadid |
| 932-34 | 320-22 | al-Qahir bi'llahi bni l-Mu'tadid |
| 934-40 | 322-29 | al-Radi bi'llahi bni l-Muqtadir |
| 940-44 | 329-33 | al-Mutaqqi li'llahi bni l-Muqtadir |
| 944-46 | 333-34 | al-Mustakfi bi'llahi bni l-Muktafi |
| 946-74 | 334-63 | al-Muti' ibni l-Muqtadir |
| 974-91 | 363-81 | al-Tai'i' ibni l-Muti' |
| 991-1031 | 381-422 | al-Qadir bi-amri'llah |
| 1031-75 | 422-67 | al-Qa'im |
| 1075-94 | 467-87 | al-Muqtadi |
| 1094-1118 | 487-512 | al-Mustazhir |
| 1118-35 | 512-29 | al-Mustarshid |
| 1135-36 | 529-30 | ar-Rashid |
| 1136-60 | 530-55 | al-Muqtafi |
| 1160-70 | 555-66 | al-Mustanjid |
| 1170-80 | 566-75 | al-Mustadi' |
| 1180-1225 | 575-622 | an-Nasir li-Dini llah |
| 1225-26 | 622-23 | az-Zahir |
| 1226-42 | 623-40 | al-Mustansir |
| 1242-58 | 640-656 | al-Musta'sim |
| Det ottomanske kalifatet | ||
| 1517 - 1924 | Det osmanske kalifatet | |
| Ahmadiyya-kalifatet | ||
| 1908 - 1914 | Hakeem Noor-ud-Din | |
| 1914 - 1965 | Mirza Basheer-ud-Din Mahmood Ahmad | |
| 1965 - 1982 | Mirza Nasir Ahmad | |
| 1982 - 2003 | Mirza Tahir Ahmad | |
| 2003 - | Mirza Masroor Ahmad | |
Litteratur
- Patricia Crone, Martin Hinds: God's Caliph. Religious Authority in the First Centuries of Islam. 2003, ISBN 0-521-54111-5.
- Hamilton A.R. Gibb: „Luṭfī-Paşa on the Ottoman Caliphate“ i Oriens 15 (1962) 287-95.
- Lexikon der islamischen Kultur. Hamburg: Nikol. 2005.
- Stefan Heidemann: Das Aleppiner Kalifat (A.D. 1261). Vom Ende des Kalifates in Bagdad über Aleppo zu den Restaurationen in Kairo. Brill, Leiden 1994, ISBN 90-04-10031-8
- Elie Kedourie (1970, 2006). Egypt and the Caliphate. New York: Praeger. Sjekk datoverdier i
|dato=(hjelp) - Hugh Kennedy: The Prophet and the Age of the Caliphates. 2. Aufl. London 2004.
- Tilman Nagel: Staat und Glaubensgemeinschaft im Islam. Geschichte der politischen Ordnungsvorstellungen der Muslime. 2 Bände, Artemis, Zürich / München 1981, ISBN 3-7608-4529-0 und ISBN 3-7608-4531-2.
- Janina Safran: The second Umayyad caliphate: the articulation of caliphal legitimacy in al-Andalus. Cambridge, Mass. 2000.
- Reza Pankhurst: The Inevitable Caliphate? A History of the Struggle for Global Islamic Union, 1924 to the Present. Oxford University Press, 2013. ISBN 978-0-19-932799-7.
