Tone Vigeland er utvilsomt en av de mest fremtredende smykkekunstnere i Norge i moderne tid. Hennes formfullendte arbeider kan være utfordrende og faretruende med uttrykk som er vakre og dramatiske, kontrollerte og rå.
Vigeland vokste opp i Oslo og fikk sin utdannelse ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole og gullsmedlinjen ved Oslo yrkesskole. Hun debuterte som sølvsmed 1960, mens hun enda gikk i lære ved kunstnerkollektivet PLUS i Fredrikstad. Hun tok svennebrev 1961, mesterbrev året etter og har siden drevet eget verksted. Arbeidene hun tegnet for PLUS ble et begrep i 1960-årene, synonymt med moderne sølvsmykker i Scandinavian Design-tradisjonen. Det skinnende sølvet og den enkle, stramme formen er symbol for Vigelands produksjon fra disse årene, hvor “øreslyngene” kom til å stå i en særstilling.
I 1970-årene skjedde det store omveltninger på smykkefronten i Norge, og man ser innflytelse fra banebrytende land som Storbritannia, Nederland og Tyskland. Billige materialer som jern og akryl var nye for gullsmedtradisjonen, sammen med en redefinering av smykker som kunst. I disse årene eksperimenterte Tone Vigeland med nye former og materialer, men raskt ble ønsket om å oppnå fleksibilitet i smykkene noe hun arbeidet systematisk med: 1973 begynte hun å lage halskjeder og armbånd som bestod av små sølvkuler tredd på kjeder, og 1976 hektet hun sammen små ringer til et nett, som hun etter hvert utvidet til matter i ulike størrelser. Disse to “oppdagelsene” kom til å bli helt sentrale for utviklingen av Vigelands smykker. Utover i 1970-årene videreutviklet hun ideen til smykker som føyer seg etter hals og håndledd.
1981 tok Tone Vigeland i bruk jernspikrer som hun hamret flate og hektet tett i tett på et finmasket nett. Disse “spikersmykkene” gav assosiasjoner til fjær og indianske smykker. Samme år hadde hun sin første separatutstilling i utlandet i Electrum Gallery i London, og 1983 stilte hun ut i Artwear i New York.
Med “spikersmykkene” fikk Vigeland sin internasjonale anerkjennelse. Hun hadde funnet frem til noe helt essensielt i oppbyggingen av smykkene, nemlig repetisjon av mange, små og like deler, hektet tett i tett på et underliggende nett. Knotter, pinner, sugekopper eller løse, myldrende sølvperler dekket hele underlaget og gav smykkene en vakker overflate og struktur.
I løpet av 1980- og 1990-årene fikk Vigelands smykker klare skulpturale trekk. Hun sluttet også å lage låser på dem, slik at ingenting skulle bryte den helhetlige formen. På en utstilling i Kunstnerforbundet 1993 viste hun smykker satt sammen av små bevegelige, sammenhektede sølvkvadrater som ikke er festet til et underlag. Smykkene fremstår i bruk nærmest som en ekstra hud som følger kroppens kurver og linjer. Her kombinerer Vigeland de to viktigste temaene i sin kunst, nemlig det bærbare og den hele formen, skapt gjennom et personlig uttrykk av repeterende enkeltformer.
Sølv er Tone Vigelands favorittmateriale, men det er ikke det blanke sølvet hun foretrekker. Hun oksiderer gjerne metallet, slik at det får en mørk karakter. Bruk fører imidlertid delvis med seg polering av materialet, noe som skaper blankere områder og felter. Kroppens bevegelser og lysets spill på overflaten er også med på å gi liv til smykkenes grålige og sorte fargeskala.
Et høydepunkt i Vigelands karriere som smykkekunster var en stor retrospektiv utstilling som ble vist i Norge, USA og Japan 1995–98. Fra midten av 1990-årene har hun særlig arbeidet med skulptur. Teknikken er utledet av smykkene, men formatet er større. Skulpturene har gjerne de myldrende, bevegelige overflatene vi kjenner fra smykkene, men materialet er oftest bly. Parallelt arbeidet Vigeland med skulpturer sammensatt av steiner foldet inn i tynne blyplater, samt store veggarbeider. Høsten 2004 viste Tone Vigeland enkle skulpturer av tynne stålstenger, pianostrenger og sølv, som brøt helt med hennes tidligere arbeider. 2006 utførte hun en større utsmykning til Norsk Hydros hovedkontor på Vækerø i Oslo.
Tone Vigelands arbeider er innkjøpt av en rekke museer og samlinger i Norge og utlandet, bl.a. Victoria & Albert Museum i London, Cooper-Hewitt, National Design Museum og The Museum of Modern Art i New York, National Museum of Modern Design i Tokyo, Musée des Arts Décoratifs i Paris, Pinakothek der Moderne i München og Museum of Fine Arts i Houston, Texas. Hun har mottatt en rekke priser, bl.a. Jakob-prisen (1965), den svenske Prins Eugen-medaljen (1988) og Anders Jahres kulturpris (2002). Hun ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1996.